Dette er den siste delen av juleføljetongen fra Sør-Eide. I forrige del fulgte vi guttungen som la ut i vinteren for å gjøre godt – både for dyra og juletreet. Nå får vi vite hva som egentlig skjedde da han forsvant i snøen. Takk til forfatteren Gudny Olafsdottir Sverkmo for en nydelig julefortelling. Denne versjonen er laget spesielt for de som leser på mobil. Det er egentlig en lengre og mer detaljert fortelling som Gudny har forkortet og delt opp til denne anledningen anledningen.
DEL 3 – ELGEN SOM BAR GUTTUNGEN HJEM
Plutselig kjente han at han ble satt forsiktig ned i en snøhaug. Han prøvde å åpne øynene, men de var nesten frosset igjen. Selv om han følte seg våken, var det fortsatt vanskelig å åpne øynene. Det var som han hadde klissete sikkel i ansiktet, og når kulda iset det fast på øyevippene, ble det i hvert fall vanskelig å åpne øynene.
Da han fikk blunket klart, så han husnova hjemme.
Han hadde ski på beina, men ingen staver. I håret satt grankvisten han hadde hentet til juletreet. Han sto stille et øyeblikk, for han kunne ikke helt forstå hvordan han hadde kommet dit.
Mor kom ut døra, lettet og forskrekket på samme tid.
«Der er du jo!»
Guttungen nikket bare. Han visste ikke helt hva han skulle si der han stod med gulrotrester i ansiktet.
Inne i huset hadde de andre begynt på risengrynsgrøten. Søsknene lo litt da de så ham med granbar i håret og snø i ansiktet, men bestemor tok ham med inn i varmestua. Hun la grankvisten under juletreet, akkurat slik han hadde tenkt det.
Da han satt der i fanget hennes og ble mer og mer søvnig, banket det på døra. Nabokallen kom inn, kald og skjelven, og fikk en kopp kaffe før han begynte å fortelle. Han hadde vært ferdig i fjøset da han fikk øye på en stor elg ute på jordet. Det var ikke uvanlig. Men denne elgen hadde noe hengende ned fra mulen. Noe som dinglet rolig fram og tilbake.
«Jeg så og så,» sa han. «Og jeg kunne ha sverget på at det var en guttunge elgen bar på.»
Stua ble stille.
Guttungen kjente en varme bre seg i brystet.
Han visste hvem elgen hadde båret.
Han visste hvorfor elgen hadde gjort det også.
Han hadde lagt ut gulrota.
Han hadde tenkt på dyra.
Og elgen hadde funnet ham i snøen, og båret ham hjem igjen.
Bestemor strøk ham over håret.
«Det du gir,» sa hun stille, «kommer ofte tilbake. Kanskje ikke slik du venter. Men det gjør det.»
Juletreet glitret stille i kroken. Og om det glitret litt ekstra fordi det hadde fått en gave, eller om guttungen fant skistavene sine igjen neste morgen, det er en annen fortelling.
SLUTTKOMMENTAR – JULEBUDSKAPET
Dette er en fortelling om en guttunge, ei jul og en stor elg i stille snø. Men også om noe som varer lenger enn både gaver og glitter: At det du gir av godhet, aldri blir borte. At varme finner veien tilbake. Og at julen ikke handler om alt vi får, men om alt vi bærer i hjertet og gir videre.
Fikk du ikke med deg de to første delene? Her finner du de:
– Del 1: Guttungen som tenkte på dyra
– Del 2: Julegaven i skogen
