MALM

På forsommeren ga Marit Eline Huth Høyem en hyllest på Facebook til sin bestefar Mikal Høyem på dagen – 10. mai – ville ha fylt 100 år hvis han hadde levd. Men 16. mai var det 15 år siden en av Inntrøndelags store kulturpersonligheter, bosatt i Malm, gikk bort.

Høyem var stor som visedikter og -sanger, revyforfatter og -artist, symfoni- og korpsmusiker – og -dirigent. Men også som skolemann var han elsket fra Framverran til Namsos – og i hele Innherred. Både eid- og vårråbyggen, i tillegg til malmbyggen i heimbygda, følte at de stod i ekstra stor takknemlighetsgjeld det mangfoldige talentet som halvannen mannsalder øste av sitt kunstneriske overflødighetshorn over lek og lært fra store og små scener over hel fylket, på viseplater som bærende kraft i Malmtrioen og på TV-skjermen, fortrinnsvis med Andreas Lunnan som vert. Så allerede året etter – i 2006 – kom en byste av ham på sokkel ved Malm Samfunnshus.

Privat og personlig var han like raus som ikke bare familien, men også venner og bekjente og et stort publikum, opplevde ham. Og ikke minst en liten generasjon ungdom som fikk lov til å oppleve ham som lærer og rektor på Malm skole.

Egentlig veldig beskjeden
Barnebarnet Marit, som nå er gift og bosatt i Stuttgart, utdyper sitt forhold til bestefaren, på henvendelse fra fjordtilfjord.no:
– Han var på mange måter veldig beskjeden og redd for å være til bry. For eksempel torde han ikke å si til betjeningen at han ikke likte løk på karbonaden eller kotelettene. Så fra jeg var lita jente, var det alltid jeg som bestilte mat til oss når vi var ute og spiste middag.

Han fortalte ofte at livet på Byneset – og spesielt «ho mor» – var inspirasjonskilden til mye av det han skrev. Han kom fra en heim som ikke var preget av materiell rikdom, men av desto mer av humor, varme, musikk og sosialt samvær. Når han satt og skrev, mintes han både ulike personligheter og hendelser fra Byneset på 1920-tallet og helt fram til 1980-årene.

Mennesker og livet på Malm ble også brukt til inspirasjon, spesielt til mange av de humoristiske tekstene. Han lo godt da han fortalte dette.

Farfar hadde en helt spesiell aura når han kom opp på en scene, holdt en tale eller leste et dikt hjemme på Øra. Blant publikum ble det alltid veldig stille, og det var kort vei både til tårer og til rungende latter. Jeg mener at han hadde en utstråling på linje med de største norske kunstnerne. Han var fysisk sterk og hadde store hender og brukte sjelden votter på isfiske eller på skitur i minusgrader. Likevel var han ikke redd for å vise følelser. Han leste ofte dikt – en av favorittforfatterne hans var Dan Andersson – og da rant tårene nedover kinnene hans uten at han prøvde å skjule dem eller le det bort.

På en tur i Namdalen hvor han plutselig stoppet bilen og ba meg om å bli med ut. Da satte vi oss ned i veikanten og så mot en fjellvegg som var opplyst av sola. Han fortalte meg at maleren og vennen hans, Viktor Widegren, hadde lært ham å myse mot fjellveggen og finne figurer i den. Vi satt lenge slik og tittet opp mot fjellet, lette etter figurer og symbolikk og lot fantasien løpe løpsk, forteller Marit Høyem Huth.

En kort biografi
Dette er hans livsløp i kortversjon: Mikal Høyem er uløselig knyttet til gruvebyen Malm i Nord-Trøndelag. Men han er egentlig sørtrønder; han vokste opp på en liten plass uten gårds- og bruksnummer i Spongdal på Byneset. Her gjaldt ikke engang husmannsloven av 1851; tomta med det vesle våningshuset og et uthus var verken festet eller bygslet. Sivert betalte den årlige leien uten å reflektere over sine rettigheter. Husmann var han likevel ikke, verken i navnet eller gavnet. Like lite som fru Kjerstine, en høyreist, vivas dame som ikke var skåret for tungebåndet. Latteren satt løst; hun fylte rommet hvor hun var.
En humør- og gledesspreder av de sjeldne. Sivert var mer stillfaren, men hadde både meninger og sine meningers mot. Han sluttet seg tidlig til Arbeiderbevegelsen, som sto sterkt på Byneset både før og etter krigen. 1. mai skulle feires skikkelig. Og det ble det full anledning til ettersom han ble medlem av Byneset Musikkorps, som ikke gjorde forskjell på 1. og 17. mai. Han var aktiv korpsmusikant til lenge etter fylte 80.

Kjerstine gikk alltid og nynnet og sang, så den beskjedne stua på Vidklett ble et aldri så lite sangens og musikkens hus i «de harde tredveåra». De fikk tre barn. Mikal var den eldste. Så kommer Lars, og til slutt en attpåklatt, Solveig, som var 10 år yngre enn Lars igjen.

Lars ble profesjonell musiker. Mikal var et oppkomme av evner, med store talenter både for musikk og idrett, og hevdet seg med bravur både i skibakken og på fotballbanen. Hoppsporten sto hans hjerte aller nærmest i alle år. Som unggutt var han nærmest uslåelig i lokale hopprenn, og som lærerstudent ble han studentmester. En høythengende tittel når vi vet hvor stor breddeidrett hopp var midt på 1900-tallet. Da hoppkarrieren uunngåelig var over, fortsatte han som hoppdommer.

Et sosialt utbrudd
Utdanning ut over folke- og framhaldsskole, var uansett et stort sosialt utbrudd med hans bakgrunn på 1930-tallet. Økonomien satte bom stopp. Men Kjerstine og Sivert var villige til å forsake alt for å skaffe barna en bedre yrkes- og inntektsplattform enn de selv fikk.

Og hvilken plattform var dét? Den lille plassen «Vidklett» på Spongdal, ga plass for en liten potetåker, et lite fjøs med båsplass for ei ku, binge for to griser og et lite hønsehus. Ikke rare småbruket, men det ga livberging med supplerende inntekter. Sivert skaffet hovedinntekten fra sesongarbeid, helst veiarbeid. Innmarka var ikke stor; det var akkurat nok til vanlig matauk på landsbygda i mellomkrigstiden. Et lite areal kunne likevel utnyttes, og de satset på jordbær, en arbeidsintensiv produksjon. Men de var ikke redde for å arbeide, fra tidlig morgen til sein kveld. Jordbær og egg ble solgt på Torget i Trondheim. Kjerstine var den fødte torgkone.

Sikrere ble familieinntekten da Sivert fikk jobben som kirketjener. For ikke å snakke om da han ble ansatt som vaktmester ved Spongdal skole, og Kjerstine fikk vaskerjobb samme sted.

Investerte i utdanning
Mikal var ikke god bare dyktig i idrett og musikk; han hadde også et sjeldent godt hode. Han begynte å fantasere om å bli lærer, den gangen et statusyrke. Uten at det var statusen som drev unggutten. Han søkte og kom inn på realskolen på Heimdal. Syklet om sommeren og brukte spark om vinteren de 15 kilometerne til og fra skolen.

Realskolevitnemålet ble så bra at han kunne søke opptak ved Orkdal Landsgymnas. Som han gjorde, og kom inn. Det ble det store løftet. Pappa Sivert rodde ham til Børsa, og så syklet han derfra. Men de tre årene det normalt trengtes for å ta examen artium, måtte kuttes ned til to, kompensert for ved egne studier. Det klarte Mikal. Han tok en utmerket studenteksamen.

Lærerskolen neste, og han valgte Elverum. I 1943 tok han lærerskoleeksamen.
Målet var nådd. Men på det tidspunkt så ikke Byneset og landet ut som da han startet. Det var krig, og lærerne var spesielt påpasset. Like lite som for faren, var det aktuelt for Mikal å tiltre en lærerjobb som kunne knyttes til de nye makthaverne i landet. Så han valgte å se fremtiden an. Han tok arbeid der det var å få, som i praksis var gårdsarbeid for ussel betaling. Men det var til klær på kroppen i tillegg til at han hadde kosten.

Til Malm ved skjebnens tilskikkelse
Da freden brøt løs i april 1945, kunne han begynne å orientere i jobbmarkedet for lærere. Ved en skjebnens tilfeldighet falt valget på en gruveby i Inntrøndelag.

Mikal Høyem fikk oppleve Malm-samfunnets storhetstid, gruvebyen som var en smeltedigel i flere epoker gjennom det meste av forrige århundre. Det spill levende samfunnet som tiltrakk seg ressurspersoner fra fjern og nær. Han var selv en av dem; han kom som nyutdannet lærer og hadde tenkt at det skulle bli et kort opphold. Det kom til å vare livet ut – i nesten to menneskealdre.

For det var ikke bare en ny lærer som kom til bygds, det var en talentfull multikunstner som øste av sitt kunstneriske overskudd i 60 år. Uten å ta betalt. Han var utøvende musiker, i korps og i Inntrøndelag Symfoniorkester. Han sang og opptrådte. Ble dirigent og musikalsk leder. De gode underholdningskreftene allierte seg: Malmtrioen oppsto. De ble regionale kjendiser, og rikskjendiser gjennom fjernsynsprogram, turneer og plateutgivelse.

Mikal Høyem var knaggen det meste hang på. Også da det kulminerte på 1970-tallet med store utstyrsrevyer av profesjonelt tilsnitt: full scenografi, orkester og alt til faget henhørende. Han var revyforfatter, skuespiller og sanger – og den selvfølgelige gjennomgangsfigur og showleder. For han hadde dette udefinerbare som betraktes som en gudegave i faget: En karisma som gjorde at han eide publikum fra han viste seg på scenen.

Mikal Høyem balanserte mellom perfeksjonisten i seg selv, og den fødte pedagogen som dro med alle andre uten så mye talent i ballasttankene. Den samme grunnholdningen han hadde i sitt førtiårige liv som profesjonell pedagog: Det gjaldt å finne talentene hos enhver elev i klasserommet, også de små. Få dem fram, gjerne på scenen. Og han var en mye mildere dommer overfor de andre enn overfor seg selv.

Han takket aldri nei til en forespørsel, om det var fra en bryllupsarrangør, pensjonistlaget, eller for å stille opp i portrettintervju i fjernsynet. Honorar spurte han aldri om; det måtte i så fall komme av seg selv.

I det hele tatt, han møtte alle med positiv nysgjerrighet, og beundret spissburene som kanskje ikke hadde så stort estimé lokalt. Han så filosofen i dem, og gledet seg over deres uttrykksevne og -form. Som han gjerne imiterte, så godt at de ofte fremsto som bedre enn originalen. Men aldri ondskapsfullt. I det hele tatt, han elsket sitt nærmiljø, Malm og Inntrøndelag. Det ble en gjensidig kjærlighet.

I godt voksen alder toppet han lærerutdannelsen med universitetsfag, blant annet tysk, sammen med junior Sturla som i mellomtiden var blitt språkforsker. Aldersforskjellen betydde ingenting. For Mikal Høyem sprengte alltid alle generasjonskløfter; han trivdes like godt sammen med ung som med gammel.

Etterlater seg viseskatt
Etter ham ligger det igjen en liten viseskatt, i god Alf Prøysen-, Otto Nielsen- og Birger Jørstad-tradisjon. Som særpreges av at han så «det store i det små». Sånn sett var han også grensesprengende. Heldigvis er en god del av denne viseskatten dokumentert i bokform.

Han ble rektor på Malm skole, men slakket ikke ned på tempoet i sitt kulturarbeid på alle fronter. Likevel fikk han tid til familien; alt han foretok seg var med utgangspunkt i en stadig voksende storfamilie, hvor han naturlig ble omsorgsperson nummer én. Det var medfødt: Han kom fra små kår, en husmannsplass på Byneset ved Trondheim, hvor husrommet ikke var så stort, men hjerterommet desto større. Hvor den gode samtalen og de treffende replikkene ble dyrket. Og musikk den store, altoverskyggende interessen.

Hvordan han fikk dagene og ukene til å henge sammen, er en gåte, for alltid omga han seg med ro. Han tok seg tid til en givende prat når han traff kjente, uansett hvor.

Til alt overmål var han en ihuga fisker, som kunne ligge lange kvelder på fjorden. De senere årene var han sommervisst på plass for å ta storlaksen i Namsen.

Med Mikal Høyem var en epoke over i Malm og Inntrøndelag i 2005: Han var like synlig i 60 år som storkaia som strakte seg majestetisk opp og utover sundet, og tårnet som strakte seg opp mot en høy himmel. Nå er alle tre borte. Malm blir aldri igjen hva det var.
Mikal Høyem døde i mai 2005, 85 år gammel.

Familiens oppfatning
Hvordan næromgivelsene oppfattet ham? Sønnen Sturla forteller: – Han spilte litt forskjellige roller overfor oss søsknene. Jeg fikk de gode historiene og det smittende humøret. Like etterpå kunne han ringe Kristin eller Frøydis og være litt nedfor fordi han var syk. Han var en god del sykdomsplaget, så det var ikke et spill. Og han trengte råd, som han alltid fikk, særlig etter at Frøydis hadde utdannet seg til sykepleier.

Dette sceneskiftet, som vel å merke ikke var kunstig, viser hvor sammensatt han var, men aller mest hvor dyktig han var til å spille enhver rolle – også i privatlivet.

Barnebarnet Mikael Olav supplerer:
– Rollen som «artikaill» spilte han alltid. Både i stua hjemme på Øra, det tilfeldige møtestedet i veikanten, på bryllupsfesten og på scenen på Samfunnshuset – alle var like naturlige arenaer for ham. Han underholdt.

 

Andres oppfatning
Per Gøte Larsen, kollega, medmusikant og alltid med for fullt på revyene:
– De beste visene og tekstene hans holder mål, også hvis vi måler dem mot størrelser som Erik Bye, Odd Grythe og Jacob-Margido Esp. Esp har fullt fortjent erobret publikums hjerter med figurer som Flettfrid Andresen fra Øvre Singsaker og Sivert Kvaksvik fra Byneset. Mikals trondheimslassis var like god og like godt karikert, med et like festlig og ekte språk. Bare så synd at han ikke fikk anledning til å nå et større publikum med dem.
Kjell Haugan, som ble revykongens arvtaker:
– Han hadde det spesielle som amerikanerne kaller «it», dette magiske som ikke kan beskrives. Han eide publikum fra første stund. Det som skiller de aller beste fra de gode.

Oppsummering
Marit Eline får lov til å oppsummere:
– Ord som dukker opp helt spontant når jeg tenker på farfar, er at han var ekte, ujålete, full av humor, latter, tårer, poesi, sang og musikk, men også intelligens, dannelse, karisma, utstråling – men egentlig beskjeden. Jeg ser for meg smilerynkene hans, og kjenner duften av Old Spice i neseborene. Jeg får assosiasjoner til Trondheimsfjorden, tjeld, laks, isfiske, skitur og Bamsemums. Alt i alt var farfar en sterk personlighet med integritet, og en utpreget evne til tilgivelse og forsoning.

(Hovedkilde: Biografien ‘Å du, Å du … så godt de e! En revykonge og hans tekster – Norsk Revyfaglig Senter og Vanebo Publishing, 2009.)