Hei kjære lesere, her kommer et lite reisebrev fra min FN- tjeneste i Mali

Innledningsvis er det bare å erkjenne at FN- tjenesten lever opp til alle mine forventninger, både på godt og vondt.

Det norske politibidragets oppgave her i Mali er å utdanne lokalt politi innenfor fagfeltet kriminalteknikk. Men i en større politisk forstand er det naturlig å tenke seg at vi er en brikke eller et verktøy for å få Norge inn i FNs sikkerhetsråd.

Fredag 30. august reiste jeg fra verdensmetropolen Namdalseid, og målet var Bamako- Sênou internasjonale lufthavn i Mali. Vel fremme, ble vi møtt av en finsk politimann som fraktet oss trygt gjennom Bamakos gater. Bamako er hovedstaden i Mali, en noenlunde stor by på om lag 1, 8 millioner mennesker.

De tre første dagene i misjonen bodde vi på hotell Azalai, og deretter fikk vi leid oss en leilighet i nærheten av den norske ambassaden i bydelen Cite Du Niger. Dette er et rolig strøk med vakter ved hver husstand, samt i ly fra byens larm og leven.
Mandag 2. september møtte vi til «innsjekk» i MINUSMA HQ. Dette var starten på fire lange uker med en introduksjon til livet i FN. Her fikk vi flere «interessante» nettbaserte kurs på EDB`n, klasseromsundervisning, skytegodkjenning og kjøretest. Denne perioden føltes som to lange år, men sett i ettertid var det greit.

MINUSMA er en lettfattet forkortelse for «United Nations Multidimensional Integrated Stabilization Mission in Mali».

3 måneder skulle det gå før vi fikk vårt eget kjøretøy. Bil er kanskje ikke noe vi anser å være nødvendig hjemme i Norge, men her nede er det en nødvendighet. Dagene gikk med på finne skyss, haike med kolleger eller ta den lokale bussen full av stinkende, svette og høylytte FN- folk. Denne situasjonen var selvfølgelig ikke gunstig, da vi verken kunne medbringe personlig sikkerhetsutrustning eller handle mat på lokale butikker.

Når jeg nevner sikkerhetsutrustning og sikkerhet/ risiko, så må jeg meddele at jeg aldri har følt noe redsel eller et snev av fare. Bamako er en fredelig storby, og hvor trafikkuhell anses å være den største trusselen mot liv og helse.

 

24. november ankom endelig de siste 3 i vårt team, og teamet var operativt med 5 medlemmer (tre menn og to kvinner).

Det ble forut av deployeringen foretatt en tjenestereise til Bamako i juni måned. Hensikten var å kartlegge utdanningsbehovet rettet mot det lokale politiet i Mali. Dernest finne ut av hva det norske teamet kunne bidra med, samt sette dette i system. Denne reisen ble utført av team leder Landro, undertegnede og Martin Brennan, en representant fra UN HQ New York.

Et av behovene for kriminalteknisk utdanning viste seg å være skyteåsted/ ballistikk- lære. Som fagansvarlig kriminalteknikk, startet jeg med å utarbeide et tre- ukers kurs «Shooting Incident Reconstruction Course». Dette kurset ble stablet på beina innimellom alt det andre som rører seg i en FN- misjon.

6. januar møtte 12 dedikerte polititjenestemenn/-kvinne på utdanningen. Kurset ble en skikkelig suksess, og sjeldent har jeg opplevd en slik dedikasjon og vilje til å lære noe nytt. Deltakerne viste gode kriminaltekniske ferdigheter, samt at kreativiteten i oppdragsløsningen var bemerkelsesverdig og beundringsverdig. Vi avsluttet kurset med en krevende eksamen som alle bestod.

Må erkjenne i ettertid at jeg kjenner på en viss fornøyelse og stolthet når resultatet «står til gull». Både kursinnholdet og foredragsholderne (teamet) har utgjort en forskjell. Og det norske teamet har høstet ros og annerkjennelse fra flere ulike aktører her i Mali, noe som gir oss troen på det videre arbeidet.

COVID- 19 har medført kanselleringer av flere kurs, men teamet har ikke vært arbeidsledig av den grunn. Jeg har akkurat ferdigstilt et nytt 3- ukers kurs i «Violence and death injuries», samt at et koordineringskurs og et instruktør/ ped. kurs er ferdig. Nå er fundamentet på plass for fremtiden, og vårt politibidrag kan konsentrere seg om instruksjon og utdanning av lokale kriminalteknikere.

Vårt langsiktige mål er at lokale kriminalteknikere skal overta noen av våre funksjoner og inngå som instruktører. Dette er noe jeg har stor tro på at vi vil lykkes med, særlig om vi legger innsatsvilje, samarbeid og yrkesstolthet til grunn.

Som kriminaltekniker og fagansvarlig for selve utdanningen i det norske bidraget, er det vel bare å si at denne jobben er helt fantastisk. Tenk bare det å kunne benytte arbeidsdagen til å fordype seg i faget, samt lage kurs, øvelser og andre morsomheter! Vi har eksempelvis laget «probekasser» tilknyttet utregning av skytevinkler, vi har anskaffet en bil som er skutt på, ulike typer vindusglass er skutt på, dører med haglebyger etc. Rett og slett bare moro, og en god porsjon erfaringsbasert teoretisk/ praktisk læring.

De fleste hjemme lurer på om det er varmt i Mali, og svaret er helt enkelt JA. Heldigvis var det «kaldt» i perioden november- mars, og temperaturen på dagtid strakk seg sjeldent over 40 varmegrader. Regntiden starter medio mai og varer ut september. Da blir det oversvømmelse og søppel/andre remedier flyter løst i gatene. Pr. i dag ligger temperaturen på 38- 46 grader.

Mat er også et spørsmål som dukker opp i korrespondanse med folk i Norge. Vi har funnet mange flotte dagligvarebutikker som selger helt «safe» mat, samt at Bamako by har utallige restauranter å velge imellom. Trodde kanskje at «magefettet/ vomma» skulle få kjørt seg, men har innsett nå at dette bare blir med en drøm..

Kan i sammenhengen nevne at magesjau er tilnærmet obligatorisk når en kommer til et nytt land med en annen type bakterieflora. Jeg fikk æren av å prøve denne utfordringen i oktober, et smertefullt bekjentskap av diare, hodepine, magekramper og feber. Heldigvis hadde jeg en hestekur liggende på lur, og den tok knekken på ubehaget rimelig kjapt. Magen har i ettertid vært i toppform.

Savnet etter familien i Norge er selvfølgelig den største bakdelen med slik FN- tjeneste. Heldigvis har jeg erfaringer fra tidligere misjoner i Kosovo og Afghanistan, så mentalt sett var jeg forberedt på disse utfordringene.

Mali er gjerne ikke ansett å være et trygt og anbefalt sted å oppsøke, men det er de hjemme som virkelig står ovenfor de største utfordringene i hverdagen. Må i sammenhengen sende en stor TAKK til familie, slekt og venner som alltid stiller opp ved behov. Det er befriende å sitte i Afrika i visshet om at familien blir ivaretatt på best mulig måte.

Videre må Hilde (kjerringa) få masse skryt og anerkjennelse for sitt oppofrende og beundringsverdige arbeid på hjemmebanen, noe som gjør at mitt lille eventyr er «levelig». Å ta hånd om 3 små barn, 2 viltre hunder, fulltidsjobb og et hjem, krever sin innsats og kvinne. Respekt!

Nå er det litt over 3 måneder til jeg pakker sammen utstyret og setter kursen hjem til Norge. Til tross for at livet i Bamako er interessant og utfordrende, så skal det bli godt å komme hjem. Ser frem til en høst med ruskete vær, jakt og familieliv.

Avslutningsvis vil jeg ønske bygdefolket en riktig god 17. mai!
En solfylt hilsen fra Mali!
Roar Heggdal