En julehilsen fra Chris Overgaard Sverkmo

Våren 1961 fullførte jeg 9-årig skole på Malm Linjedelte Ungdomsskole, Handel- og kontorlinjen. Meningen var vel at jeg skulle fortsette på en privat handelsskole året etter. Men under årets løp hadde gutten bestemt seg. På hybelen på Øra i Malm, hadde jeg fått det for meg at det var en tur til sjøs jeg ville satse på.

Og slik ble det
Den 22. juli 1961 fulgte min far meg til jernbanestasjonen på Steinkjer. Jeg hadde aldri vært sør for Steinkjer så dette ble en alene-reise ut i den store verden for meg. Jeg skulle melde meg på Sjømannskontoret i Trondheim samme dag. Det gikk greit å finne fram til der hvor påmønstringa skulle skje. Først ble jeg sendt til et par leger som skulle undersøke mine fysiske tilstander, om jeg var skikket til å mønstre på et skip i utenriksfart. Det gikk greit og jeg ble godkjent for sjømannsyrket.

Sent på ettermiddagen var jeg ferdig påmønstret som messegutt på M/S Francisville, tilhørende A. F. Klaveness & Co A/S på Lysaker. Jeg ble sendt til innlosjering på Sjømannshotellet i byen. Jeg skulle reise med nattoget til Oslo om kvelden dagen etter.

Den 24. juli tidlig om morgenen kom jeg til Oslo. Her hadde jeg beskjed om å møte på et reisebyrå på Karl Johans gate så snart som mulig. Jeg fant frem og etter en stund kom det flere som ventet på at byrået skulle åpne. Det var flere unge gutter på min alder og det ble organisert transport for oss ut til Fornebu, som den gang var hovedflyplass i Oslo. Her ventet et gulmalt charterfly av typen DC3, tilhørende Fred Olsen. Reiseruta var Fornebu til Rotterdam i Holland. Flyplassen hette Schiphol.

Jeg glemmer aldri problemene jeg fikk med ørene etter at flyet hadde nådd sitt apex (høyeste punkt), og enda verre ble det under nedstigningen til flyplassen i Rotterdam. Et voldsomt press på trommehinnene som jeg ikke fikk utlignet. Hørselen var svak mange dager etterpå.

Jeg må også nevne en hendelse undervegs over Nordsjøen. Jeg satt på en vindusplass, ikke langt bak vingen på venstre side i kabinen. Været var fint og sikten god så jeg fulgte med på bildet av Nordsjøen gjennom vinduet. Plutselig ble alt helt svart og jeg kunne ikke se noe ut av flyvinduet. Jeg rakk ikke å tenke så mye før flykapteinens rolige stemme kom over høytalerannlegget. Husker ikke de nøyaktige ordene han brukte, men meldingen var at de hadde mistet oljetrykk på venstre motor og at den var stoppet. Siden DC3 er et tomotors fly fløy vi nå altså med bare en motor!

Alt gikk selvsagt bra og vi landet som bestemt på Schiphol. Herfra ble vi fraktet til Sjømannshotellet i Rotterdam, der vi skulle tilbringe mange dager siden skipet var forsinket. Nå ble det noen spennende dager i Rotterdam. En stor havneby med alle mulige fornøyelser tilgjengelig. Men kontantbeholdningen var minimal, så det begrenset seg selv. Husker forresten at vi fikk ordnet med skipsagenten vår så vi kunne få ut litt forskudd på hyra. Jeg fikk utbetalt 10 Gulden, som den gang var cirka 20 kroner.

M/S Francisville kom omsider inn til havn. Vi ble alle fraktet ut til skipet i en buss. Jeg fikk tildelt en lugar sammen med en gutt fra Oslo som hette Idar. Han ble lugargutt og jeg fikk jobben som messegutt i offisersmessa. Det var rett i jobb med det samme og da sammen med hun som skulle reise hjem. Neste morgen var jeg alene og skulle servere frokost til skipets offiserer. Blant annet så sto det på menyen at de skulle ha melk. Jeg klødde meg litt i hodet angående hvor jeg skulle få melk fra. Så løsningen ble at jeg hentet flere bokser med Viking melk. Jeg åpnet boksene og tømte de i en mugge. Alt vel og bra. Den første som dukket opp av offiserene var «kvarten». Han skulle på vakt i maskinrommet klokken 8. Han oppdaget fort hva jeg hadde satt fram som melk til frokosten. Den karen var en grei og omgjengelig fyr fra Sandefjord. Han fikk forklart meg at jeg måtte hente melk fra Jernkua nede i kjølerommet. Og det fikk jeg gjort i en viss fart slik at jeg berget ansikt ovenfor de andre som muligens var en tanke mere restriktive.

Kusen ble satt over Atlanteren mot Panama-kanalen. Nå ble det mange spennende besøk i mange havnebyer på vestsiden av Mellom Amerika og videre nedover langs vestkysten av Sør-Amerika. Land som Panama, Nicaragua, El Salvador, Guatemala, Colombia, Equador, Peru og ikke minst Chile ble besøkt. Så etter hvert gjennom Panamakanalen og tilbake til Europeiske havner igjen.

Samme rutinen om igjen før vi nok en gang skulle krysse Atlanteren mot Panamakanalen. Da vi forlot Europa nærmet det seg jul. Nå hadde jeg blitt «degradert» til messegutt i mannskapsmessa. Her var det 38 mannskaper som skulle serveres. Dette til sammenligning med de 8 offiserene jeg hadde hatt. Hvorfor de måtte flytte meg til mannskapsmessa var fordi at nå hadde det mønstret på en ung kvinne som messepike, hun fikk overta offisersmessa. Ikke alltid det bare har vært kvinner som har blitt diskriminert.

Noen dager etter avgang var vi i Biscaya-bukten. Det ble julaften med full storm. Kan dere tenke dere, som 16 åring, å skulle servere 38 mennesker med julemat og tilbehør, mens huset kaster og vrir på seg? Jeg kan forsikre at det er en opplevelse i seg selv. Jeg ble ikke sjøsyk, jeg var allerede herdet mot denne «sykdommen». Men selve Julaften ble et sant mareritt for meg som messegutt.

Alle ble etter hvert servert julematen sin, ribbe, surkål, poteter og grønnsaker. Desserter i fleng og forskjellige drikkevarer som øl, konjakk og akevitt. Da alle var ferdig med selskapsmåltidet, omkring 9-10 tiden om kvelden, sto jeg alene igjen i messa med et berg av oppvask og forskjellige knuste tallerkener og glass utover dørken. Dette var et nedbrytende syn for messegutten. Jeg så ikke noen ende på denne situasjonen. Husker jeg satte meg ned ved et bord for å spise litt julemat selv. På bordet sto det igjen både øl, konjakk og ikke minst akevitt. Jeg begynte forsiktig med en flaske øl. Det var jeg for så vidt vant til nå som «hardbarka sjømann». Men fortvilelsen bare økte når jeg så på den jobben jeg hadde foran meg med oppvask og rengjøring av messa. Jeg falt for fristelsen og skjenket meg et glass akevitt.

Når en 16 åring hiver i seg et par glass med akevitt og skyller etter med øl, da vet jeg i dag hva som skjer! Jeg husker jeg etter hvert tok fatt på den enorme jobben det var å få gjort unna oppvasken. Siden skuta rullet og stampet ble dette en monumental jobb. Man må også ha i tankene at det den gang ikke fantes det som er vanlig i dag, en oppvaskmaskin. Nei, her forgikk alt i kummen med vann tilsatt grønnsåpe. Jeg husker ikke hvor lenge jeg hadde holdt på med oppvasken. En yngre motormann kom meg i alle fall til unnsetning. Sammen fikk vi til slutt noenlunde orden i messa. Det ble langt på natt før vi var ferdig. Klokken 06:00 skulle jeg være på plass i messa igjen for å forberede en ny dag i stormen. Jeg er denne unge mannen fra sørlandet en plass, evig takknemlig.

Til slutt får jeg vel si at etter denne episoden i min første jul til sjøs, så fikk jeg kvalmefornemmelser når jeg kjente lukten av akevitt. Jeg smakte aldri akevitt igjen før julen 1977.