Mirfat Almustafa (30) flyttet til Namdalseid i desember 2016. Da kom hun hit som syrisk overføringsflyktning sammen med mannen Omar (36) og de tre sønnene Ibrahim (11), Mohammed (10) og Ahmad (7).

Familien i Namdalseid er nå godt etablert med bolig, skole og venner, men savnet av familien i Syria er stort.

Før krigen i Syria hadde Mirfat og Omar hus i Aleppo og levde godt som vanlige mennesker i Syria. Da krigen begynte ble det starten på mye lidelse. På grunn av bombing måtte familien stadig vekk bytte hus og flytte rundt omkring. Faren til Mirfat døde, og Omar mistet også nære slektninger. Etter 2,5 år med krig ble Mirfat og Omar anbefalt å flykte til Tyrkia. På den tiden hadde de ikke strøm eller gass. De måtte brenne søppel for å få ild til å lage mat.

Teltleir i Tyrkia

Da de kom til Tyrkia ble de boende fire år i en teltleir. Mirfat forteller at dette var vanskelige tider. Omar fikk bare sporadiske jobber, og betalingen var det så som så med. Flyktninger er lette å utnytte til billig, og til og med gratis, arbeidskraft. Dette ble det lite penger av, og dermed hadde de ikke nok penger til mat. Mirfat husker at den siste måneden de var i Tyrkia så var det heller ikke nok vann. Bare noen korte øyeblikk i løpet av dagen kunne de ha tilgang til vann.

Som flyktning i Tyrkia var det også vanskelig med god skolegang til barna. Og slett ingen organisert opplæring til de voksne syrerne slik at de kunne lære seg tyrkisk. –Det var vanskelig å gå ut for å handle eller ta bussen når vi ikke forstod eller ble forstått, forteller Mirfat.

Overføringsflyktninger

Mens de var i Tyrkia fikk de tilbud om å bli overføringsflyktninger og komme til Norge. Overføringsflyktninger (også kalt kvoteflyktninger) blir valgt ut av FN. Det er Stortinget som bestemmer hvor mange overføringsflyktninger Norge skal ta imot i året. Dette er flyktninger som verken kan reise tilbake til hjemlandet sitt eller få opphold i det landet de oppholder seg som flyktning.

-Vi fikk informasjon om lover og regler i Norge, at alle må betale skatt og litt om hvordan den norske kulturen er, forteller Mirfat. –Vi fikk informasjon om hvordan barnehage, skole og SFO fungerer, og selvfølgelig om det 2-årige introduksjonsprogrammet som vi voksne går på.

–Så fikk vi høre at landet har en konge som ikke gjør noe! Hun ler når hun forteller dette. Det virket veldig rart siden de var vant med en president som bestemmer alt.

Fra Tyrkia til Namdalseid

Da det ble bestemt at de skulle flytte til Norge var det med stor spenning de reiste.

-Jeg var både redd og spent, forteller Mirfat. –På sosiale medier sa ”alle” at folk i Europa ikke liker muslimer. Det var litt skummelt. Men vi ønsker bare å leve og ha et godt liv for oss og barna.

-Da jeg satt på flyet tenkte jeg at jeg håper det er en god skole til barna og at vi får et bra hus. Da vi kom fram ved midnatt trodde jeg at vi skulle bo alene på fjellet! Hun ler når hun forteller om møtet med bygda med 1600 innbyggere. –I Syria er det et lite sted når det er 10 000 innbyggere. Ikke rart jeg trodde vi var på fjellet!

Mirfat forteller at den første måneden ble vanskelig. Det var mørkt og kaldt, og alt var fremmed. Det har heldigvis blitt mye bedre! Mirfat og Omar har lært seg norsk, og barna er ekte trøndere når de snakker.

-Alle viser oss respekt og vi bor i et kjempefint hus. Barna har det veldig bra og har det fint på skolen. Namdalseid er et fint sted å vokse opp på!

-Men jeg skulle ønske det var lettere å få kjøpe arabisk mat her, ler Mirfat.

Venner i stedet for storfamilien

I Syria er det vanlig at storfamiliene bor sammen. Mirfat forteller at i et slikt hus som de bor i nå, i Gløttvegen 4, så ville det i Syria vært bebodd av brødre, søstre, onkler, tanter og andre slektninger. –I Syria besøker vi hverandre ofte. Hver dag går vi til hverandre og drikker te. Og når vi lager mat så går vi også med litt mat til naboen. Alle naboer tar med litt mat til hverandre. Vi er veldig sosiale.

Mirfat og Omar ser ikke for seg at de skal flytte tilbake til Syria igjen. Selv når krigen en dag er over vil det ta veldig lang tid å bygge opp landet igjen. De savner hjemlandet og familien, men hus, skoler og alt er ødelagt.

-Når jeg spør barna om de vil tilbake til Syria svarer de ”nei, hva skal vi der, det er jo her vi har vennene våre!”, sier Mirfat.

Mirfat snakker med moren sin hver dag. Hun bor fortsatt i Syria og livet er vanskelig der. De mangler strøm og vann, og det er dyrt for mat og medisiner. Det er ikke krig akkurat der hun bor, men det er ikke så langt unna heller. –Det er som å bo på Namdalseid, og at de skulle krige i Steinkjer.

-Moren min savner oss veldig, sier Mirfat. – Men når hun ser at vi er glade her, går på skole og har hus og bil, sier hun at vi ikke må komme tilbake. Kanskje vi kan dra tilbake på ferie en gang.

-Vi har fått gode venner, og det har blitt veldig viktig for oss. Vi har gode venner i stedet for storfamilien her. Og vi blir kjempeglade for å få besøk, sier Mirfat i en entusiastisk og oppfordrende tone.