Skrevet av diakon Astrid Margrethe Gustad Angelus
NAMDALSEID
Tirsdag 20. mars var det en trivelig stund oppe i kirka på Namdalseid. Vi var så heldige å få mange 6-åringer på besøk. Avstanden mellom Vangstunet og opp til Ås kan vel sies å være akkurat lang nok, hvertfall når bekledningen blir litt i varmeste laget etter væromslaget, og den siste bakken er jo ganske lang!
Det var imidlertid en blid og trivelig gjeng som kom inn døra til våpenhuset. De husket at de hadde vært i kirka før jul. Da hadde de hørt om babyen til Maria, han Jesus! Gunnar tok opp tråden og sa at nå skulle vi høre om den siste uka Jesus levde før han døde. Døra til kirka åpnes og der er «ny-løparn» gjemt under en annen løper.
Her var det mye å se på. Og gjennom at barna fikk være med å si hva vi så på løperen, så ble historien fra den festlige palmesøndag—til fotvask og mat-posten skjærtorsdag— via Dolorosa, ja via Langfredagens grusomme beretning om pisking og korsfesting —til endelig framme ved den tomme grav og havet av påskeliljer oppe ved alteret!
Selv for oss voksne kom historien tett innpå. Det er en svært mangfoldig historie som utspenner seg—bokstavelig talt—på påskevandringsløperen. Fire sanger var også med i opplegget: Sov du vesle spire ung, Vi tar hverandres hender, Dine hender er fulle av blomster og Påskemorgen. Svaret på hvorvidt dette var en glad eller trist historie, var imidlertid klart fra barnas synspunkt: Dette var en glad historie! Det gjorde godt å høre, for oss som bekymres så lett. Stunda i kirka gikk ganske fort. Det ble nok godt med skikkelig lunsj i kirkestua for de små før de skulle gå tilbake til Vangstunet barnehage.
Tusen takk for besøket! Det er så berikende å ha Guds små barn i hus! Velkommen tilbake!
Mvh Astrid—diakonarbeider på vegne av også Gunnar-prest og Anne Lise-trosopplærer!
Dine hender er fulle av blomster.
Hvem var det du tenkte og gi dem til?
Mine blomster var plukket til Jesus.
Graven fant jeg tom. Han var ikke der.
Halleluja, halleluja,
halleluja, halleluja.
