NAMDALSEID

Nord-Trøndelag Røde Kors har siden 2006 drevet et distriktsprosjekt i byen Krāslava i Latvia. I forrige uke var representanter fra Røde Kors der, og Marit Kolstad fra Namdalseid Røde Kors var med. Her er hennes reisebrev og noen bilder fra turen:

Dag 1:
18 spente deltakere møtes på Værnes på morgenkvisten 11. september.
Noen mer spente enn andre, da enkelte har vært der flere ganger tidligere.
Turen går til Riga der lassevis med kofferter plukkes av bagasjebåndet og lesses inn i bussen. Vi setter så kursen mot Krāslava. På vegen vises forskjellen på levestandarden tydelig, men det som gir sterkest inntrykk er når mørket siger på i det vi nærmer oss Krāslava.

Alt er bekk mørkt. Ingen gatelys eller lys i vinduene. Alt ser fraflyttet ut når vi ankommer. Jeg blir fortalt at dette handler om at de ikke har råd til strøm.
Etter å ha lesset inn koffertene var det bare å sette i gang med jobbing. Kvelden ble lang da vi skulle pakke ut alt og sortere gaver gitt av forskjellige firma i 45 bager til barneleir og 22 sekker til ungdomsleir, men med en driftig gjeng går dette som smurt.

Dag 2
Våknet til en kjempeutsikt utover elva Daugava som vi ikke hadde sett kvelden i forveien, men når man ser nøyere på utsikten ser man også baksiden med skur som ligner et falleferdig uthus, men der klær henger ute og det ryker fra pipa som vitner om at det faktisk bor folk der.

Gjengen er tidlig oppe til frokost på gjestehuset «Zive» som tidligere har vært en fabrikk. «Ordføreren» i Krāslava bor på huset med kone og barn og det er kona som lager mat til oss når vi er der. Rommene er greie, men Ikke mye med minner om overnattingssteder i Norge. For å komme til spisesalen/fellesrommet vi bruker må vi passere deres private kjøkken, og katt og hund gikk også fritt inne på motellet. Vi får også høre at familien som bor her har sovet veldig dårlig den første natta da det har vært et par menn som har prøvd å komme seg inn på huset. Hele byen er klar over at vi fra Røde Kors er kommet og de er også klare over at vi har penger.

Etter frokost bærer vi alle sekkene og bagene vi pakket kvelden i forveien opp til skolen der barneleiren arrangeres. Ungdommene som skal være med på ungdomsleiren var også der, men denne leiren arrangeres på en annen skole av ungdomsgruppa som er med. Vi ble møtt av 45 barn og 22 ungdommer som ønsket oss velkommen og fremførte en «flashmob» som de hadde øvd inn dagen i forveien og vi delte ut en bag/sekk med forskjellig utstyr i til hver og en. (Såpe, luer, buffer, drops, sjokolade, refleks, ballonger, penner, t skjorte, lommebok etc.) Barna lyste opp og gleden i øynene deres var tydelige, klemmene var oppriktige, og man kunne se på barna senere på leiren at innholdet i bagen ble satt pris på. Mange brukte buffer, luer, refleks og t skjorten hele uken. Barna på leiren var plukket ut på forhånd og kom fra flere skoler i Krāslava og distriktene rundt.

Etter hvert gikk ungdomsgjengen for seg og vi som ble igjen ble delt opp i aktivitetsgrupper. Undertegnede ble med hjem til en mann som laget keramikk. Han viste hvordan han laget keramikk-krukke, både hvordan han formet krukkene og hvordan han stekte dem. Dette ble da gjort uten elektrisk kraft hverken når han snurret plata der krukken ble formet eller ved steking. Vi fikk også lagd oss hver sin keramikk fugl som skulle bli til fløyte sammen med barna. Neste stopp var å brette blomster av papir med barna. Dette ble tilslutt til noen store bilder som skulle henge på skolen.

På kvelden var det folkedans på programmet og vi fikk danset med barna. Gleden i øynene til barna når de danset og når de bød opp oss og vi ble med minte lite om når jeg gikk på skole og vi skulle ha ringdans. Før vi tok kvelden gikk vi forbi gymsalen der barna sov mens de var på leiren. Dette var en fuktig kjeller jeg ikke ville ha hatt mine barn til å sove. Madrassene var harde og fuktige, på gulvet lå det matter som blir brukt for å holde fukten unna og lukta av kjeller slo imot meg. Men barna så ut til å storkose seg. Vi kom med forslag om å kjøpe inn nye madrasser med det var tydelig de ville at pengene skulle brukes annerledes, noe vi må respektere, da det er de som jobber med barna som ser hvor behovet er, men jeg må innrømme at disse madrassene har vært i tankene mine i ettertid.

Dag 3:
Tidlig pån igjen og nye aktivitetsgrupper ble satt i gang.
Påskepynt, julekort og valentinekort ble laget sammen med barna.
Mange barn gjorde store inntrykk og barna gledet seg også over vårt nærvær. Tilslutt skulle vi gi et kort til en av de på leiren med lykkeønske. Jeg fikk det plutselig travelt med å lage flere da jeg ikke hadde samvittighet til å ikke gi kort til alle barna som kom til meg med kort.

Etter lunsj som ble servert hver dag i skolens kantine for hele skolen hver dag, sto piknik for tur. (Latvia har etter hvert fått en god del eu-midler som viser seg å ha vært til nytte både når det kommer til veier og andre goder). Pikniken i skogen var selve avslutningen på leiren. Her var det pølser, brus, sukkerspinn og masse leker og aktiviteter både for ungdomsleiren og barneleiren. Tautrekking og volleyball, samt utdeling av medaljer og diplomer gjorde at det ble en fin avslutning. Diplomer og medaljer er for så vidt veldig viktig for barna fikk vi erfare.

Etter en times hvile sto barneheimbesøk på timeplanen.
Vi hadde med oss en del klær og utstyr som de hadde sagt de trengte i forveien og vi hadde kjøpt med oss ingredienser for å lage pannekake med dem. Vi ble ønsket velkommen og vist rundt. Jeg ble positivt overasket over hvordan de hadde det, her hadde det skjedd en stor forandring siden første året Røde Kors startet prosjektet i Krāslava.

Lyse fine rom og fellesareal. En del for barn og en del for ungdommer, det var også rom som ble brukt som kriseheim for mødre og barn. Problemet var bare at disse kun fikk være i maks 3 mnd. Møtet med en mor med to små barn som bodde her gjorde inntrykk. Det var godt å se at hun fikk være her, men tanken på hvordan framtiden for henne og barna så ut etter tre mnd. når de måtte ut igjen gjorde vondt.
Når vi var der var det 11 barn der, men det bodde ca 40 barn her. Grunnen til at disse ikke var der mer enn i helgene var at de gikk på spesialskoler med internat, dette fordi skolene i nærhetene ikke kunne tilby barn med spesielle behov det de trengte.

Vi spiste pannekake med alle barna og ungdommene og tanken gikk til de ungdommene som nærmet seg 18, og snart ikke kunne være på denne trygge plassen mer. Barna her går å venter på at noen skal komme å adoptere dem, men få adopterer ungdommer på 15-17 år. Tiden fløy og besøket på barneheimen tok slutt rundt 20.00, og det som har brent seg mest fast i hjertet mitt var at gutten som enda sto å ventet med bagen sin utenfor skolen etter barneleiren som ble avsluttet i 15 -tiden. 5 timer hadde han stått der å ventet på å bli hentet. Vi hadde med oss tolk og prøvde å komme i kontakt med han, men han var overbevist om at pappaen ville komme og trakk seg unna. Lite kunne vi gjøre etter råd fra tolken, hun fortalte at disse barna hadde lært seg å overleve ute. Men det var en vond følelse jeg gikk til sengs med denne natta.

Dag 4
Enda en hektisk dag sto for tur.
Nå skulle vi ta med alt av klær og utstyr vi hadde igjen til sosialdepartementet i byen. (sosialkontoret).
Her skulle det komme 11 familier som var valgt ut til å komme å forsyne seg av klær og sko, bleier, hygieneartikler etc. Vi hadde også på forhånd vært å handlet en pose med matvarer til hver av familiene med de mest grunnleggende matvarene man trenger i en husholdning. (melk, mel, brød, pålegg etc). Alle familiene hadde med seg en sosialarbeider som skulle hjelpe dem å finne ting de trengte, og de ble presentert av hjelperne og vi fikk høre historiene deres, samt at vi fortalte litt om oss. Dette ble for oss en litt blandet følelse. Tanken på hvor ydmykende det hadde vært bare å komme dit å få hjelp slo oss, også skulle de i tillegg bli presentert for vilt fremmede. Men dette var måten sosialdepartementet ønsket det skulle være på slik at vi fikk innblikk i deres liv. Lukten i rommet bekreftet at en del måtte drikke seg til mot for å klare dette.

Dette var familier som virkelig trengte hjelp og det var godt å se hvor mye de fikk med seg før de dro. Vi i Røde Kors fikk bidratt med å finne klær og utstyr, samt at en del også fungerte som barnepass mens mor/far lette klær.
Etterpå gikk turen på familiebesøk.
To familier var valgt ut slik at vi kunne få se hvordan de bodde. Det er lite å si om disse besøkene. Noen følelser er vanskelig å sette ord på. Men en av de sterkeste følelsene er: vi har det godt i Norge! Jeg lovet meg selv etter det siste besøket, hjemme hos en alenemor med tre aktive barn under skolealder, at det skal bli lenge til neste gang jeg skal pusse opp hjemme.

Etter dette så skulle vi få overvære en konsert spesielt for oss. Jeg må ærlig si at å gå rett fra disse inntrykkene til å sette seg å nyte en konsert ble litt av en omvelting. Tankene svirret, men konserten var fantastisk. Flinke barn, ungdom og voksne fra flere forskjellige skoler serverte underholdning i høy klasse. Sang og dans gikk hånd i hånd helt uten stopp i 2 timer og kostymene var gjennomført og fargesprakende. Dette har de brukt masse tid på! Kvelden skulle avsluttes med en fest for oss og damene som hadde jobbet med prosjektet denne uken. Også her satt jeg med følelsen om at det ble litt «feil» å pynte seg og feire etter en sånn dag, men kvelden ble veldig koselig.

Dag 5
Nå skulle vi sette kursen heim. Bussen gikk 7 fra Krāslava og det var en sliten gjeng og alle var veldig tankefulle. Tankefulle fordi Røde Kors bare har 1 år igjen i Krāslava, så skal prosjektet avsluttes, da skal de stå på egne bein. Dette er tydelig og sitter langt inne hos de som har fulgt prosjektet fra starten.
For oss «nye» gikk nok tankene på alle nye inntrykk fra turen. Lukten av sprit og synet av tomme gater er også noe som sitter igjen hos undertegnede. Flere ganger satt jeg med tanken om: «hvor er alle?» Tolken kunne forklare det med at mange har flyttet da det ikke finnes arbeidsplasser samt at det ikke var sånn at folk her gikk ut. Ofte satt de hjemme å drakk.

Det ble en lang og tankefull tur heim. Masse tanker måtte sorteres.
Det ble ingen tårer på turen for meg, men når jeg kom heim til mann og barn og fikk servert middag i et fint og varmt hus med masse kjærlighet kom tårene. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk denne muligheten og vil gjerne takke Nord-Trøndelag Røde Kors og Namdalseid Røde Kors for at de ville ha meg med, samt alle som har gitt penger og utstyr til turen.
Jeg vil også takke min mann som måtte ta fortet hjemme og sist men ikke minst Flatanger Røde-Kors med Jorun Anita Dahle i spissen som har vært fantastisk å samarbeide med både i forkant og under turen.

Marit S. Kolstad
Røde Kors Namdalseid