NAMDALSEID

Han fylte nylig 90 år, juletradisjonene og gode historier har Odd Modell tatt godt vare på, og han gleder seg til jul.

Når man sitter og prater med Odd så kommer minnene på løpende bånd. Han minnes mora som ei arbeidsom mor, selv om det ikke var så mye å rutte med, så ble det jul i stua.

– Mor laga smultring, fattigmann og annet bakverk til jul. Det var nok ikke syv sorter, men det var lite med mel og lite tilgang på andre bakevarer som begrenset baking. Men alle var vi fornøyde med de sortene mor bakte, sier han.

Et lite juletre på en trefot hadde de i stua, sto på en kommode. Dette ble selvsagt pynta med den finest julepynten.

– Det var vel et tre på en meter kan jeg huske. Det ble pynta med litt glitter, selvlaga flettede julekurver, norske flagg og selvsagt lys. Det var talglys den gangen og det ble brent bare ett lys om gangen, det var mor som passa på det. Under krigen var det nå ikke lov med norske flagg, men på juletreet måtte vi ha det ja. Juletreet sto i stua og der vart det fyra opp bare på høgtidsdagene, det holdt godt på nålene for det var jo kuldegrader der inne. Kan huske en gang jeg fikk være med til Steinkjer på en handletur. Da fikk jeg en krusnisse av en i ei forretning, skal si den ble tatt godt vare på og den var med i mange, mange juler, smiler Odd.

– Kan du fortelle ei historie fra da du var gutt, sånn ei førjulshistorie?

«Ja, i heimen min som hette Bergvoll, det var nå mor som var flink heime, da vet du. Far var bestandig borte på arbeid han. Mor var flink til å ordne, men det ble jo bare meg og henne da, vet du. Jeg var enebarn lenge, jeg var åtte år da den eldste søstra kom til verden. Hun døde forresten nå i vår. Så er det ei søster som er et par-tre år yngre enn det igjen. Mor var veldig flink til å sy, og sydde mye kjoler, bluser og sånt, klær til damene i Fjellbygda. Og det var folk frammant bygda som også var hos mor og fikk sydd. Da måtte jeg gå ut når hun skulle ta mål. Systua var kjøkkenet den. Det var ikke så stort hus, ikke så mange rom: gangen, stua og et lite kammers ved kjøkkenet, det var ikke mer.

Under krigen ble det ikke alltid så radig å skaffe mat. Det var selvfølgelig a mor det gikk mest innpå det også når hun ikke hadde nok mat i huset. Men det var noen karer i Fjellbygden som … ja, vi kan kanskje kalle det for et jaktlag, for de skaut no litt elg alle de fire. Så ga de bort til de andre, hver sin gang. Og det var en jeg var mye i lag med og henta elgkjøtt. En av karene kom til oss svartsøndagen, han skulle sitte innafor døra på en liten krakk, det var der «fremmenan» fikk sitte. Jeg så han var blodat på genserarmene og tenkte hva han hadde gjort da, men mor spurte: – Har du vært og leita juletre? – Ja, men det var så stort at jeg fikk det ikke med heim, svara han. Han tenkte å høre om han kunne få hjelp til det, nå da. Og det ble det ja!

De flådde og parterte elgen, og bar den heim stykkevis. Det som har forbausa meg i ettertid, var at de turte å ha med stakkalungan på å ha heim det elgkjøttet. Vi dro det på kjelken, vi fikk med et helt elglår og en bog heim. Så bars det ned i buret der ble det opphengt, men bare for ei kort stund. De hadde ikke tid til å la det henge lenge så det ble skjært ned allerede utpå kvelden når slakterne kom. Og kjøttkverna kom fram, og det bars til å skjære biter og male kjøtt. Det var jeg med på, det var jeg som drog kverna. Det ble ikke snakk om å legge seg så tidlig da, nei, det var ikke tid til det. Så det lukta nystekte kjøttkaker før vi gikk og la oss, ja. Det var herlig mat».