Det gikk ikke lang tid etter at Astrid Gustad Angelus fra Namsos startet i sin nye jobb som diakonarbeider i Namdalseid og Statland, til hun hadde etablert seg som et kjent fjes i lokalmiljøet.

En diakon er kirkens egen omsorgsarbeider som blant annet uttrykkes gjennom nestekjærlighet og inkluderende felleskap. Hun begynte i jobben i august 2017, og dette hennes første jobb som diakon. Med seg inn jobben har hun en lang og variert arbeidserfaring innen kristen arbeid.

 

Brenner for det kristne budskapet

Astrid er glad i folk og barn, og sier selv at hun er en musisk dame som har vært heldig og vokst opp i en epoke i norsk historie med skolekorps, kor og kulturskole. Som person har hun nok blitt et produkt preget av Kristelig folkeparti, Arbeiderpartiet, bedehusmiljø, rødstrømper og naturen.

Hun er yngste barnet og attpåklatten til gårdbrukerparet Torgunn og Anders på Ekne, med fire søsken hvor alle var en generasjon over ”litj-veitja». Oppveksten hennes har hatt en enorm kristen påvirkning, og det har vært mye sang og musikk. Hun forteller at gleden ved å synge navnet Jesus er en grunnleggende motivasjon. På piano stiller hun sterkt. Hun er ikke bare ganske god, hun er faktisk veldig god! Da hun studerte var hun nesten like gode som de som gikk på musikkonservatoriet (Bergen), men for å være klassisk pianist må man bruke mye tid.

Hun trivdes godt med å jobbe i barneskolen hvor hun var før hun begynte som diakon, men der kunne hun ikke forkynne. – Jeg slipper å føle på den grensen nå som jeg jobber for kirken, smiler hun fornøyd.

-Det kunne vært mer jubel for den kristne tro i Norge i dag. Den kristne tro, fortellingen om Jesus og den betydning Guds ord har for folk gir man bare ikke slipp på. Den må man bare heie på! En av mine paroler er at folk må være stolte av sin kristne tro! Jeg tror det gjør noe med folk å kjenne på det.

Livet har gode og onde dager, også for Astrid. Å miste bror Johan for to år siden, som etterlot seg kone og 4 sønner i alderen 17-24, så var det det virkelig et hardt møte med livets tøffe sider.

 

Variert og meningsfull jobb

A4-livet er ikke Astrids liv. -Innerst inne er jeg en kunstnersjel. Jeg har lett for å flire og lett for å gråte. Jeg er en emosjonell type og bruker musikken. Astrid Lindgrens fortellerunivers har alltid fasinert meg, og jeg har tatt over min morfars motto: ”Du kan klare mer enn du tror”.

Diakonarbeidet er jo ingen ”9-4 jobb”, og Astrid håper og tror at hun klarer å balansere det sånn noenlunde mellom jobb og fritid. Hun bruker mye av seg selv i jobben, og prøver å skjønne at batteriene må lades innimellom. –Det hender at mannen min ringer og spør meg om når jeg har tenkt jeg hjem, ler Astrid. –Jeg prøver å ta meg fri fra jobben på mandager for å ta igjen litt fritid. Men jeg er jo også den eneste i bygda som har denne jobben, så det er jo litt sårbart.

–Arbeidsdagene kan jeg ta litt som det kommer, sier hun. – Jeg snakker med de jeg treffer, og er det noen jeg kan gå noen steg sammen med så gjør jeg det. Jeg sier hei og tar det derfra. Det kan bli et godt håndtrykk eller en god ”pep-talk”. Det trenger ikke være mennesker i nød. I vår tid kan ensomheten råde mer enn vi vet.

-Jeg trives veldig godt sammen med våre bosatte flyktninger, og bruker å være på Røde Kors sin språkkafé på tirsdagskveldene. Dette er dager som blir litt lange siden jeg starter på kontoret på morgenen, så da kan jeg spise på bygdakaféen. Det er et sted jeg treffer mye trivelig folk, og det er mange å snakke med.

Astrid jobber med flere aktiviteter gjennom menighetene i Namdalseid og Statland. Hun arrangerer søndagsskole og hjelper trosopplæreren. -Det er helt gull å få jobbe med barn, forteller Astrid. –Og konfirmantene er også fantastiske ungdommer, så jeg er heldig som får være med de.

Det er selvsagt også noe kontorarbeid knyttet til jobben. Da sitter Astrid på kirkekontoret i underetasjen på kommunehuset. Hun blir veldig glad hvis noen stikker innom henne for en prat. – Det er trivelig at folk på Namdalseid er åpen og vil prate. Det gjør jobben min meningsfull.

-Jeg vil at folk skal føle at jeg snakker med de fordi at de er akkurat den de er, uten noen annen grunn.

 

Engasjert og aktiv

Nå pendler hun fra Namsos til Namdalseid. Hun forteller at hun har tatt buss noen ganger, men til syvende og sist er det enklest og mest fleksibelt med bil. For tre år siden kjøpte Astrid ny bil. –Jeg liker å kjøre biler som går godt, innrømmer hun. Med spareånd og nøkternhet i ryggmargen tok det litt tid før hun realiserte det, men som hun sier så har hun kommet så langt i livet at det var helt greit økonomisk. Kanskje har du sett henne suse forbi i en Volvo C30?

Når Astrid har fri så er hun en del på hytta på Otterøya. Og så liker hun å trene. –Trening er en livsforsikring som jeg gjør med glede. Og nå blir det vår og hagearbeid. Det gleder jeg meg til!

Hun har flere jern i ilden i Namsos. Hun spiller piano på gudstjenestene til Namsos frikirke, er med i Nei til EU og er leder i Namsos Kristelig folkeparti. Store deler av dette engasjementet handler om arv. –Det er en verdifull arv, sier Astrid. –Og det er aldri feil å engasjere seg i politikken!

 

Vil du treffe Astrid?

Diakonarbeider Astrid er tilstede for de som trenger det i Namdalseid og Statland. Det går an å ta kontakt med henne om alt og ingenting. –Hvis du sitter alene, så kan du be meg på besøk, sier Astrid. Når det er sagt så kan ikke Astrid gjøre alt alene, så det hender hun ber andre om hjelp.

Hun kan stille opp for folk i alle aldre og situasjoner, og på arrangementer kan hun være med og skape trivsel. Samtidig påpeker hun at hun nødvendigvis ikke skal dra rundt og holde andakt. Hun vil støtte opp under fellesskapet og være oppmuntrende.

-Alt som er med og løfter menneskers hverdag er god kristendom, sier Astrid med et smil.

 

Astrids bilder

Astrid liker å ta bilder, og det blir mest med mobil. Her er noen av Astrid egne bilder fra fritid og jobb.