Av Siv Randi Kolstad
(Artikkelen er også publisert på Kvinnespor.no)
Begrepet ”husmann” er kjent helt fra middelalderen, men fra ca. 1620 vokser husmenn fram som en ny samfunnsgruppe og ordet får den betydningen vi kjenner til i dag: De som fikk til rådighet et lite stykke land ,og/eller et hus, som de drev selv, men ikke eide selv. Det fantes ulike typer husmenn. Noen leide et stykke jord og ble kalt husmann med jord, mens andre bare leide et hus og ble kalt husmann uten jord. I leie for huset eller husmannsplassen betalte man enten i penger, eller med arbeid hos bonden på gården, eller en kombinasjon av disse.
På Namdalseid var den mest vanlige husmannstypen husmenn med jord som betalte leia for plassen, eller deler av leia, i arbeid. Arbeidsplikten kunne variere, både i antall dager og i lønn, og det mest vanlige var å kreve pliktarbeid i onnene.
De tre eksemplene på husmannskontrakter viser noe av variasjonen som fantes innenfor bygda. Husmennene hadde ulik mengde pliktarbeid, og de fikk ulik dagslønn for arbeidet. En av kontraktene er spesiell fordi fire dager breiing inngår som en del av arbeidsplikten. Breiing var kvinnearbeid, og dette måtte bety at husmannskona måtte ta sin del av pliktarbeidet – selv om Husmannsloven fra 1851 gikk mot dette. At husmannskvinnene hadde en viktig stilling i skuronna på gården, kan vi også lese om hos Henrik Bartnes i boka Det gamle Beitstaden side 206:
Når byggåkeren var nærpå gul, og havren «blukkuåt», var det for bonden å gå med passeren og måle ut «tølfenninga»,[…] og sende bud på husmannskjerringene, og ellers sette all kvinnfolkmakt en rådde over i gang med skuren. Det var akkordarbeid […] De som var flinke klarte 2 tolvfenninga om dag, ja enkelte tre, når det var havre, og «greitt sjøl».[…] Karene gikk i gang med støyringa.
Dette kan tyde på at det fantes uskrevne regler om at husmannskona skulle stille opp når det var behov for det. Kanskje var dette en sedvane som bandt kvinnene like mye som konkret nedskrevet pliktarbeid ville gjort?
Felles for de tre kontraktene er at ingen av disse husmennene tjente nok på pliktarbeidet til å betale hele den årlige leia for plassen. Husmannen på Namdalseid var dermed avhengig av en attåtnæring. Fiske var en viktig attåtnæring for husmenn ved Lyngenfjorden og ved elvene Ferja og Østerelva. Andre sentrale attåtnæringer var knyttet til en annen primærnæring: skogen. i folketellinga i 1875 var 22 husmenn skogsarbeidere eller tømmermenn, mens andre varr sagarbeidere, snekkere og tømmerbyggere.
Skogbruket var en betydelig næring på Namdalseid i perioden 1871-1875, og en oversikt laget av amtmannen i 5-årsberetningen for perioden, viser at Namdalseid var en av de fire største skogbruksområdene i Nord-Trøndelag. Namdalseid var ikke bare selvforsynt, men produserte et overskudd av bygningstømmer, skipstømmer, ved, gjerdefang og andre skogsprodukter. Amtmannen nevner også skogen som spesielt viktig for de fattige i distriktet:
Af Binæringer, som har været Distriktets i Regelen fattige Indvaanere til stor hjelp i økonomisk Henseelse i de 2 siste Aar maa i særdeleshed nævnes: Tømmer- og Glasvedhugst, Tømmer- og glasvedkjørsel samt Fløding. Her er nemlig i nævnte Tidsrum foregaaet flere større Skovsalg af private Skove inden Distriktet og er nu i disse satt en betydelig Drift i gang hvor Arbeidet betales godt.
Her kommer amtmannen også inn på en annen sentral arbeidsplass i bygda: Aasnæs Glassverk. Glassverket var også en viktig arbeidsplass som attåtnæring for husmenn i bygda. Husmannen på plassen Stygghola under Tinglum var i 1875 «glasvedhugger». Det var behov for store mengder «glasved» ved glassverket, noe som skapte arbeidsplasser i bygda. De fleste husmannsplassene under Åsnes hadde i 1875 tilknytning til glassverket: Eksempel på dette finner vi blant annet på plassen Grindmoen, hvor det i 1875 bodde en husmann fra Vik som var arbeider ved verket. På Rønningen bodde samme året familien Laumann fra Fåberg. Mannen i familien var kjører ved glassverket. Ellers var flere av husmennene dagarbeidere ved verket, én var smed ved verket og én var smelter.
Andre attåtnæringer i 1875 var knyttet til ulike håndverk. Det fantes for eksempel murere, skreddere, smeder, malere, skomakere, skinnfellarbeidere, en baker, en kardemaker osv. blant husmennene. Det fantes altså en rekke attåtnæringer for husmenn utenfor primærnæringene i 1875, og helt nytt dette året var at to husmannsdøtre var oppført i folketellingen som sypiker. I tillegg tjente husmannskvinnene penger på flatbrødbakst, hjelp ved slakting og med diverse håndarbeid, og alle disse aktivitetene bidro, i tillegg til mannens attåtnæringer, til å betale plassleia.
At husmenn i bygda stort sett var avhengige av å ha en attåtnæring, fører oss over til et nytt fellestrekk: begrepet husmann omfattet ikke bare en person, mannen, men en familie. Attåtnæringer og pliktarbeid tvang mannen til å være mye borte fra selve husmannsplassen. Slik var det i mange tilfeller husmannskona og barna som måtte stå for den daglige driften og vedlikeholdet her. I perioder kunne som vi har sett også husmannskvinnene ha arbeid borte fra plassen, men dersom en hadde dyr på plassen, var kvinnene mer bundet til å være til stede der enn mennene. Også barnas innsats var viktig for husmannsfamilien. Dette ser en tydelig på at husmannsektepar uten barn gjerne hadde barn i tjeneste hos seg.
En annen viktig fellesnevner i husmannskontraktene fra Namdalseid, var at de fleste ga husmannen og hans kone feste på plassen på livstid.
OPPSUMMERING
Til sammen gir dette oss et slikt bilde av gjennomsnittshusmannen på Namdalseid rundt 1870: han var husmann med jord, og betalte deler av leia for plassen i arbeid. Videre var husmannen avhengig av en attåtnæring for å klare seg, og han arbeidet enten innen primærnæringene, på glassverket eller som håndverker. «Han» var dermed ikke bare en enkelt person, mannen, men en familie som samarbeidet om å drive plassen og samtidig få penger inn. Også kvinnene og barna hadde til tider lønnsarbeid, og bidro med å skaffe til veie penger. I tillegg utførte familien i samarbeid det uunnværlige plassarbeidet, som regel med kona som hovedperson og som den «alltid» tilstedeværende. Videre var det et fellestrekk ved husmenn i bygda at ektefellene hadde livstidsfeste på plassen.
