Lokalavisa #fjordtilfjord fortsetter  artikkelserien om den historiske ferdselsveien over Namdalseid skrevet av Erik Stenvik. Dette er artikkel tre av tre. Trykk her for å gå til den første artikkelen.  

En annen reisende på den tid var den engelske sportsfiskeren William Bilton som besøkte Norge i 1837 og 1839. I tobindsverket ”Two Summers i Norway” beskriver han sine reiser i Norge. For å nå Namsen, den fremste av alle lakseelver, reiste han landevegen over Dovre til Trondheim og videre til Steinkjer. Der bodde han utmerket hos kjøpmann Hunsgaard som også snakket engelsk. Veien videre går enten over Snåsa eller over Namdalseid.

Bilton anbefaler vegen forbi Elden og Bangsund på grunn av det vakre landskapet, og fordi den gir anledning til å se nedre del av Namsen. Vegen går gjennom et vilt og pittoresk landskap langs den berglendte bredden av den nordligste arm av Trondheimsfjorden. Det er et rikt dyre- og fugleliv, og den reisende sportsmann bør alltid ha geværet innen rekkevidde. Elden blir beskrevet som en brukbar utgave av det vanlige norske vertshus. Dersom den reisende har tid til gode mens middagen tilberedes på Berre anbefales en spasertur til en nærliggende dal:

”der en sideelv av betydelig størrelse styrter utfor en rekke av berghyller (hver av dem forsynt med sagbruk) før den forener seg med en elv som renner ut i fjorden ved Overgaard. Det er et syn som tiltaler maleren eller den meditative turist”. Det er utvilsomt Øyensåa og Bersfossen han beskriver. Et stykke fra Berre kommer han til en liten fjord (Løgnin) som inntil for få år siden var utgangspunktet for den uhyggelige sjøreisa videre nordover til Nordkapp, men: ”utbedringen av veiene og etablering av dampskipsrute fra Trondheim til Hammerfest hver 14. dag har fullstendig endret skjebnen til denne lille havnen. Den er nå ganske øde”.

Vegen mellom Berre og Bangsund beskriver han som den største utfordring for hestene han noensinne har opplevd, og han fryktet at han måtte tilbakelegge resten av vegen til fots eller på hesteryggen. Han har derimot en lang begeistret skildring av landskapet langs Andskardvegen som han kaller ”wildly magnificent”, men frykter at hans ord ikke strekker til. ”Ingen som i det hele tatt er skikket for en tur i Norge vil angre den tiden og de strabaser det krever å tilbakelegge denne strekningen”.

I siste halvdel av 1800-tallet ble hovedvegene i landet vesentlig ombygd og forbedra. Nordre Trondhjems Amtsformandskab ba i 1860 vegdirektøren foreta undersøkelser med ”hensyn til omlægning av Hoveveien fra Stenkjær nordover gjennem Egge og Beitstaden til Overgaard på Namdalseidet”. I 1870 ble parsellen fra Fosnesplass til Aunmyr ferdig med ny veg langs sjøen forbi Hjellnesset der årstallet 1867 er meisla inn i berget. Deretter ble vegen delvis rusta opp fram til Rødhammer. Strekningen mellom Steinkjer og Østvik stod igjen. Amtsformandskabet gjorde et nytt utspill og i 1872 var det satt av midler i Veidirektørens budsjett til ”veianlegget Stenkjær – Fosnæsplads”. Innherredsposten kommenterte dette slik 16. april 1872: ”Der er altsaa nu aabnet Udsigt til i en nogen nær Fremtid at skulle blive befriet dor alle de Afskrækkende Høiderygge eller Kleve, saasom Eggevammen (Brattvammen), Snevebakkene, Rungstadbrekken og hva de nu heder allesammen, hvilke som har krævet en del yderstegaaende Styrkeprøve baade for hest og Folk at komme opad, især naar føret har været glat”.

Året etter var arbeidet i gang og 30. mai 1873 kunne dette leses i Innherredsposten: ”For nogen tid siden aabnedes arbeidet defra opad Hegge- og Eggelien og er nu avanseret saa hvidt, at man kan gjøre sig en mening om den betydelige lettelse der vil vindes, naar veien i sin tid bliver færdig og man da bliver fri for at benytte den halsbrækkende Eggevammen (Brattvammen) der i forening med de mange andre bakker og kleve paa den gamle vei nordover har været en sand plage saavel for Folk og Heste. I en jevn Skraaning er den nye vei strukket opigjennem de nævnte lier, idet stigningen er saa ubetydelig, at den i sammenligning med hva vi før havde at drages med, næsten maa kaldes umærkelig, og forsaavidt der kan dømmes om halvfærdigt arbeide, ser det du til at det vil blive en i alle dele solid og velbygget vei, vi nu faar i stedet for den gamle Rutsjebane”.

På Eidet var det lokal uenighet om vegen skulle gå om Greppmo eller Elda, men i 1879 fatta kommunstyret vedtak med 10 mot 8 stemmer for Elda og da gikk det ikke lang tid før hovedvegen var omlagt og utbedret til ”Chausse-vei” med fire meters bredde gjennom store deler av Innherred og fram til Rødhammer.

Vegen Rødhammer – Namsos

I 1902 skrev lokalhistorikeren Lars Vaggen en artikkel om ”Gamle ferdavegar” som slutter slik: ”No kan dei med eimbåten lenda anten dei vil på Steinkjer og taka yver Snaasi, eller paa Fosnesstrandi og halda over Namdalseidet. Og vegarne er no gode baae stader, særleg den yver Eidet, men likevel mindre brukte enn fyrr i tidi, no dei hev snar-rutorne utanom Fosni.

Men landevegen videre nordover fra Rødhammer gikk fortsatt om Andskardet og ferdsel med hest der var ansett som dyrplageri. Samme året foreslo Amts-ingeniøren å bygge ny veg fra Rødhammer til Namsos med fire meters bredde. Han hadde fått søknad fra en engelskmann som ønsket å ha med seg automobil til Namdalen sommeren 1902, men Vegdirektøren mente det måtte klare seg med 2,5 meters bredde etter som det neppe noen gang ville bli tale om biltrafikk til Namsos.

Da det ble starta bilrute fra Steinkjer til Rødhammer kai i 1908 var dampbåt videre samband til Namsos i mange år, men når is eller andre forhold hindra båttrafikken var ferdselen nordover vanskelig eller umulig på grunn av manglende veger. Bangsund som den gang var et industristed i vekst led også under manglende landverts forbindelse.

Men ny veg var i emning. ”Nordtrønderen” for 22. mai 1908 forteller at det arbeides ”med fuld kraft” paa Fjær- Bangsund parcel af den projekterte Hovedveiomlægning Namsos – Rødhammer”.Strekningen var på 3 km og ei kostnadsramme på 170000 kroner. Anlegget omfatta to store bruer og en tunnel. Bogna bru ble utført i jernbetong som den andre i sitt slag i landet. Bangsund bru over Straumen hadde et spenn på 41 m og var landets største veibru av stein. Tunnelen ved Fjærbotnet hadde en lengde på 76 m og var på den tid landets lengste vegtunnel.

Det tok likevel mange år før vegen stod ferdig og biltrafikken kunne nå Namsos direkte fra Steinkjer. Bygginga av Namsbrua tok til i 1912. Den var på den tid et banebrytende arbeid med kombinasjon av flere teknikker, brukar i tørrmur og fire spenn i jernbetong. Da den etter 10 års innsats stod ferdig i 1922 var den Skandinavias største bru i armert betong med total lengde på 220 m. Med den var siste ledd i vegsambandet Steinkjer – Namsos på plass og behovet for båtruta til Rødhammeren var borte.

 

Gamle kart forteller også noe om hvor vegene gikk. På et militærkart fra 1748 med påskrifta:

”Carte Over de Districter af 1te og 3die Skieløber Compgnier langs Grentzerne af bemeldte 2de Regimenter ved holdne Commission den 17 October Ao 1747 bleve lagde som bequemest Choiseret til Landets Defence, alt i følge Deris Kongelige Maydts allernaadigste villie og hans Exellence Hr. General Arnoldts anordning” er vegen over Eidet markert med rød stipla linje fra Fosnes med avstikker til ”Gielosen” vest for utløpet av elva. Nordover er følgende steder markert langs vegen: ”Oüfnet”, ”Eide K” (med tegning av kirke), Biørgen og ”Aargaard”, hvor vegen ender.

På et annet samtidig militærkart (Coldevin) er ingen veger er inntegna, men en rekke gårder og steder er markert med omtrentlig plassering og denne skrivemåten: Velde, Fosnes, Osen, Størvold, Vanbo, Almli, Ellen K(irke), Hannemo, Kolsta, Stav, Biørg, Aargaard, Holi, Tinglem, Holsta, Sve, Trebosta, Skatlan, Bratlie. Her er mange interessante stavemåter som ligger nært opp til lokal uttale.

På et militærkart fra 1750 (Bull) er: ”Postvej fra Trondhiem til Findmarcken” inntegna. På strekningen nord for Stenkier passerer  vegen disse stedene: Egge, Aspen, Dyrstad, Fosnes, Osen, Sproven, Tørring, Elden, Staven, Aas, Biørgen, Bere, Aargaard. Morch, Haalstad og Tinglem er avmerka øst for vegen. Postvegen er markert videre nordover på Årgårdselva og ut Løgnin.

Vegen er også markert på Klüwers kart fra 1764. Den starter ved Osen og ender ved Aargaard. Følgende gårder er markert langs vegen: Sprova, Elden, Kolstad (eller Holstad?) og Biørg.

På Kreftings kart over Nordre Throndhjems amt fra 1868 er vegen er lagt om og følger stort sett dagens trasè, bortsett fra at den går om Berre til ”Overgaard”. Det er avmerka alternativ veg om Tinglum, Hundset, Brørs og Buvarp. På Ltn. Amundsens kart fra 1880-82 følger vegen nåværende trasè også øst for Berre. Det er inntegna sti fra Kolstad via Skjerpmoen og Bøgset til Staven. Den gamle vegen fra Berre til Årgård langs Ferja er markert i tillegg til den nye vegen over Årgårdsmyra.

Andre kilder.

Gårdenes rekkefølge i matrikkelen er den samme som i det tidligere systemet med løpenummer, og samsvarer i stor grad med den vi ser i skattelister og jordebøker som går tilbake til middelalderen. Denne rekkefølgen er ikke tilfeldig, og for Namdalseids vedkommende ser vi at den følger den gamle hovedvegen på vestsida nordover og så østsida sørover igjen med nødvendige avstikkere til ”fjellgårdene”. Dette samsvarer også med den lokale tradisjonen. Sturla Brørs viser til Ole Staven f. 1855 og Ivar Næs (Kalnes) f. 1857 som begge har skrevet ned det de visste om de gamle ferdselsvegene. Framstillingene deres samsvarer godt, det var en ”vesterveg” og en ”østerveg” gjennom bygda før kjørevegen kom på 1800-tallet, men ”vestervegen”, som også ble kalt ”sjøvegen”, var den viktigtigste ferselsvegen over Eidet i gammel tid. Her kunne en komme over Eidet uten å krysse noen av de store elvene. Navnet på elva Ferja er en kilde i seg sjøl da det kommer av å fare. Trolig er navnet svært gammelt og fra ei tid da sjøen stod høgere enn i dag, og navnet viser til den elva ferdselsvegen over Eidet fulgte, i motsetning til tverrelvene Øyensåa og Østerelva.

Det finnes også fysiske spor etter de gamle vegene i ulike former. Noen steder kan vi se at de har laga slitespor i terrenget i form av hulveger, eller det kan være konstruksjoner i form av kavlbruer, steinbruer eller oppmuringer. Mye av dette er registrert av lokale krefter, og en del av kavlbrua mellom Bjørg og Berre er gravd ut og undersøkt arkeologisk. En mer nøyaktig registrering og kartfesting og registrering gjenstår. Det er også mulig å se for seg en restaurering av enkelte partier for bruk som turstier.

Østervegen som går om Hundset, Tinglum, Hundset, Brørs og Buvarp er omtalt i heftet”Gamalvegen gjennom Namdalseid” som ble utgitt av Namdalseid bondekvinnelag i 1983. Skildringa av vegen, og folk, steder og navn langs den, knytter seg stort sett til 1800- og 1900-tallet.

 

 

 

 

Vegen ved Storåsen like sør for Namdalseid sentrum omkring 1890 og i dag. Opprinnelig gikk vegen rett fram over åsen. Omkring 1880 ble den lagt i sløfe omkring åsen. Fotografen Lindal står på den gamle kongevegen. Knapt hundre år seinere ble vegen lagt i skjæring rett gjennom åsen.

 

Hvem var det som reiste.

I dag er det en jamn strøm av kjøretøyer over Namdalseid. Det er tømmerbiler på veg til Namsos og vogntog med flis andre vegen. Dyretransporter går nordover med storfe som slaktes i Namsos og til Steinkjer med gris nordfra. Tankbiler frakter alt fra melk til olje og sement, mens kjølevogner fylt med laks er på veg til kontinentet. Busser og privatbiler bringer folk til og fra undervisning, arbeid, kjøpesentra, møter, underholdning eller sosialt samvær. Men hvem reiste her i tidligere tider? Kristoffer Brækken (f. 1885) skrev i årboka for Namdal historielag 1964 en artikkel med tittelen ”Den gamle ferdselsvegen over Namdalseid”. Han sier det slik: ”Her for folk som søkte ut til kysten til de rike fiskeplasser. Og her dro handelskarene – de såkalte Throndhjemsborgere eller utliggerborgere – på sine ferder til markedsplassene. Det var også en beinveg for Beitstøinger og Føllingsokninger og andre som tok seg fram til Lofotfisket. Senere, på 1880-åra, dro mange Innherredsbygger til Namsos på sagbruksarbeid. Og onnekarer med ljå og rive og et kleknytte i handa dro også over Eidet på sine årlige ferder for å søke slåttonnarbeid i Overhalla og Grong”. Marius Gevik fra Steinkjer, som sjøl reiste med jekt til Lofoten i 1881, fortalte om reisa i en artikkel fra 1929 (gjengitt i Årbok for Egge historielag 2004). Han sier innledningsvis dette: ”I tidligere tider hadde Lofotfisket i det hele tatt større betydning for folk her i Trøndelag. Hvor mange var det ikke her inne som tjente en god vinterskilling ved å ro dette fisket. De lot seg leie av båteiere nordenfra – mest fra Helgeland – dels for fast betaling for fisketiden, dels som lottekarer. I nyttårshelgen, mens julefeiringen ennå sto på, drog en mengde av disse karene over Namdalseid til Overgård, dels kjørende. Dels dragende sine kofferter på en kjelke. De fòr over Namsos for å få dampskipsleilighet videre nordover til de menn de hadde leiet seg til, og derfra igjen seile med båt til Lofoten”.

Men det var også de nordfra som hadde ærend i sør. Schøning forteller om Overhallingene: ”paa Levangers Marked sælge de Heste, med hestedækkener, Greie, Slæde, 2de Reeb, 8te Dages Foder, 8te Dages Kost for den som kiøber; 1 a 2 Siider Flæsk; Smør og Vildt”.

Kristoffer Brækken forteller også med ”avdøde fanejunker K. Ertsaas” som kilde, at det omkring 1860 forekom at det var godt sildfiske i Løgnin, men svart i Beistadfjorden. Da rodde beitstøingene inn til Osen og dro båtene med utstyr over Eidet. Det kunne også være omvendt, og da var det Eidbyggenes tur til å dra båt og børnskap over. Hvis det var seint på høsten og snøføre satte de båten på vedkjelken, slik ble den lettere å dra. Han forteller også om sin første tur over Eidet. Det var i 1898 eller 99 at det var godt sildfiske i Løgnin, og Beitstøingene slo seg sammen og reiste til Rødhammer for å kjøpe sild. Det var en karavane på omkring tjue hester med bikkvogner og langvogner. Silda ble fylt i strisekker, og etter en ”velfortjent hvil for folk og hester tok heimturen til”. Dagen etter lukta det steikasild i heile skolekretsen.

Lars Vaggen har også skrevet om trafikken over Eidet. ”Sendemenner, ærendsveinar og embetsmenner fòr mykje denne vegen nord og sør” sier han. Handelsmennene sendte de tyngste varene med seglskuter den ytre leia i god tid før markedene, ”men sjøl fòr dei frå Nidaros ei snaud vika fyreaat, fòr fjordleidi med dei lettaste og dyraste varorne; for der var tryggare og snarare og fara”. Han tar også opp spørsmålet om hvor lang tid reisa tok med båtskyss fra Trondheim. ”Var det godt og laglegt ver, og dei slapp aa venta meir enn rimelegt paa skifti, naadde dei sjøen nord um Namdalseidet  fraa Nidaros paa 2 dagar, eller 2 døger kan me rettare segja; for dei nytta vel litt, eller so alt av natti og, um det kneip. Men hadde dei sprengbør sunnan-fraa eller nordaust-fraa, og dei ikkje hefta seg med skytsskifte sjøleidi, vann dei det vel paa eit døger og”.

Flere ganger opp gjennom historien har tanken om en kanal for skipsfarten over Namdalseid vært reist, sist så seint som like etter krigen. For vel hundre år siden stod det strid om hvor jernbanelinja nordover fra Steinkjer skulle gå. Snåsalinja ble valgt framfor ei ytre linje via Namdalseid og Namsos. I dag framstår både båt- og togtrafikk på denne strekningen som uaktuelt, men vegen gjennom Beitstad og videre over Namdalseid er i dag som i tidligere tider ei viktig forbindelseslinje mellom sør og nord i landet.