Forventningens glede i Namsen

De siste årene Mikal Høyem levde var Knut Wåde (ved årene) fiskekompis på de årlige lakseutfluktene til Namsen. (Foto: Andreas Lunnan)

10. mai ga Marit Eline Huth Høyem en hyllest på Facebook til sin farfar Mikal Høyem.
– Denne dagen ville farfar ha fylt 100 år hvis han hadde levd.
Det er mange Eidbygger og Statlendinger som kjente Mikal Høyem. En flott fyr, fenomenal lærer/rektor på Malm Ungdomsskole der mange herfra var elever. I og med at laksefisket akkurat nå har startet, er det greit å starte med litt fiske som var en av Mikal sine store lidenskaper.

Mikal Høyem var engasjert i korps med revy, symfoniorkester og med alskens grupper og ensembler som underholdt lokalt og litt rundt omkring. Likevel greide han å blokke ut tid til sine andre store fritidsinteresser. Familien hadde, sammen med lensmannsfullmektig Øystein Myhr, ei lita hytte ved Beitstadfjorden, og han var en ihuga fjordfisker.

Arne Rennemo, som var kollega av Mikal et halvt århundre, ga til beste minner om Mikal i biografien om multikunstneren: – Det som festet seg, var hans fenomenale evne til å få kontakt med folk. Med alle. Han levde seg straks inn i deres livssituasjon og situasjon der og da så snart kontakten var etablert og samtalen i gang. Ja, han levde seg så sterkt inn i dem at han overtok både stemme og måten de tedde seg på. Sånn sett hermet han dem, som vi sier på trøndersk, og det er som regel ikke positivt ment. Ikke så når det gjaldt Mikal; han fanget personligheten og formidlet den. Og aller helst de humoristiske sidene ved vedkommende.

Men aldri ondskapsfullt. Heller ikke når han hermet personen for andre.
Jeg kjente ham jo i mange tiår, siden begynnelsen av 50-tallet til han gikk bort i 2006. Vi var nesten hver sommer på lange fisketurer, tre og fire. Da gikk jo praten om løst og fast. Når Mikal fortalte historier om andre, folk som ikke var til stede, hermet han etter dem. Han brukte stemmen deres, geberdene deres. Vi lo selvfølgelig godt. Men vi opplevde det aldri som usmakelig det han sa og gjorde når han imiterte.

Laksefisker
Etter hvert ble laksefiske i Namsen den store lidenskapen, først sammen med vennen, kunstmaleren Viktor Widegren. De siste årene Mikal levde, var svigersønnen Hans Aronsen og vennen Knut Waade Mikals fiskekompiser i Namsen. Mikal og Knut ble en fast duo med lakseturné til Namsen som sommerens og høstens høydepunkt. Det var Mikal som lærte den noe yngre Knut å fiske fra båt.

Mikal Høyem ble en pasjonert laksefisker i Namsen. Her har han tatt storlaksen. (Foto: Privat)

Mikal var en pasjonert fisker. Artigere fiskekamerat går det ikke an å få, forteller Knut Waade: – Han underholdt også i båten. ’Har du hørt den?’ kunne han plutselig spørre. Da jeg svarte ’nei’, begynte han å nynne for å ta tonen, og så sang han med fin og klar stemme. Alle vers. Viser og låter jeg aldri hadde hørt før. Hans egne. Eller han fortalte historier. Imiterte originaler og kjente størrelser, med en sånn innlevelse at han nesten overgikk originalen. Så det var ikke akkurat alvorstunge fisketurer vi var ute på.

Mikal kunne lage en hel forestilling av situasjoner som oppsto. – En gang jeg fikk på en laks og jeg hadde min fulle hyre med å prøve å berge fisken, slo Mikal til og imiterte en original som hadde en spesiell uttrykksform. Han gjentok og gjentok det han selv sa, eller som samtalepartneren sa. Det ble jo litt rare replikkvekslinger. Mens jeg iherdig manøvrerte laksen, hørte jeg at Mikal hadde stilt inn stasjonen på denne originalen:
-”No får’n Knut Waade fesk. Flenk te å fesk ’n Knut Waade. Kainn å fesk hainn Knut Waade…”
Jeg har aldri flirt så mye når jeg har basket med en laks som den gangen. Mikal kunne selvfølgelig ikke dy seg. I dag husker jeg ikke om vi greide å lande laksen, men jeg husker Mikals forestilling desto bedre.

Lite fremfus verdensborger
Knut forteller at han i førstningen ble overrasket over hvor lite fremfus Mikal var. Tilsynelatende var han en verdensborger, som behersket mange språk og kunne stå på de største scener med publikum i sin hule hånd. Men i trivielle situasjoner stilte han seg helst bak.

– Jeg husker for eksempel at vi ved en anledning, da vi ikke hadde bestilt på forhånd, at vi dro til en av grunneierne vi visste om og som også var litt offentlig person som politiker. Da formelig sendte Mikal meg fram for å ta diskusjonen. Og jeg gjorde gjeldende at det var ganske vanskelig for vanlige folk som jeg og han som sto bak, å slippe til i elva. Hvorfor kunne det ikke arrangeres slik at vi som ikke hadde stor pengepung, også kunne få lov til å fiske i Namsen? Jeg ville by 800 kroner for et døgn i elva på hans vald. Mer så vi oss ikke råd til. Grunneieren nølte litt og sa at prisen normalt var 400 kroner for fire timer. Ja, men vi kjørt opp om morgenen og ville utnytte døgnet når vi hadde dratt så langt, innvendte jeg. Omsider aksepterte grunneieren tilbudet, også at vi fikk det skriftlig, så det ikke kom noen etterpå og sa at vi måtte betale etter en annen tariff.

Da vi kom ut, kommenterte Mikal, tydeligvis litt imponert: At jeg torde! Jeg svarte at dette ikke var noe karsverk; det var som å diskutere pris i enhver sammenheng.
Etter hvert fikk jeg bekreftet at dette med penger og betaling ikke var hans sterke side; han ville helst at andre tok seg av det. Og jeg så at det var Aslaug som håndterte økonomien i husholdet. En grei funksjonsfordeling i familien Høyem.

I 2006 ble Mikal syk, men det var viktig at bestillingen av fiskedøgn sto ved lag. Etter et forholdsvis kort sykeleie var det slutt. – Dermed også på fisketurene med Mikal. Det er et stort savn, det må jeg bare tilstå. Maken til fiskekompis finnes ikke. Uten forkleinelse for svigersønn Hans Aronsen som tok over plassen i båten etter Mikal, og som også er en flott fiskekamerat, for all del.

Gikk opp i fisket
Hva som dro Mikal til elva?
– Han var til stede, gikk opp i fisket. Men gråt ikke, og gremmet seg heller ikke veldig mye hvis det ikke ble fisk. Når vi var ferdige med fisket om kvelden eller natta, var ikke dagens fangst det viktigste for ham. Da begynte han å snakke om neste fisketur. Hvilke fluer vi da burde blinke ut, hva vi da skulle gjøre spesielt. Forventningene til neste gang var viktigst for ham. Forventningens glede.
(Hovedkilde: Biografien ‘Å du, Å du … så godt de e! En revykonge og hans tekster – Norsk Revyfaglig Senter og Vanebo Publishing, 2009).

 

Laksefiske ble etter hvert det store, først med bestevennen, kunstneren Viktor Widegren (Foto: Privat).

 

Det utviklet seg lærervennskap. Fra v. Elmar Aksnes, Arne Rennemo og Mikal Høyem hadde en felles lidenskap: fjellturer med fiske. (Foto: Privat).

 

 

 

Tegn frivillig abonnement!

Setter du pris på Lokalavisa Fjordtilfjord? Har du lyst til å støtte oss med et lite månedlig beløp?

 

Velg månedlig beløp
Betalingsdetaljer
 
 
 
 
 
Total  

 

Annonse
.
.

FLERE NYHETER

Annonse



Annonse



Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*