Lokalavisa #fjordtilfjord fortsetter artikkelserien om den historiske ferdselsveien over Namdalseid skrevet av Erik Stenvik. Dette er artikkel to av tre. Trykk her for å gå til den første artikkelen.
Namdalens beskrivelse fra 1597 forteller at den indre vegen over Namdalseid er mye brukt, men at den kan være ei utfordring vinters tid når isen ikke bærer og snøen ligger djup, for da må en over ”nogle høie Fjelle” (Andskaret) – ” saa mange mene at der skal findes faa Steder udi Norge verre vey, end som denne er, fordi ingen Menniske kan bruge Hest, men de maa alt gaa udi Snee undertiden op under deris Arme, og dette er lige som de ginge op ad et høit hus”.
Da den første postruta til Nord-Norge ble starta i 1663 med utgangspunkt i Trondheim, fulgte den landevegen over Innherred, gikk derfra over Eidet og videre sjøvegen nordover helt til Finnmark. Det var postbønder som førte posten. Dette var bønder langs ruta som ble pålagt denne oppgaven mot visse lettelser på andre områder, som skyssplikt og soldattjeneste. Hjellan i Beistad var siste postbondegård i Innherred. Det foreligger en ”Spesification Ofuer de Postbønder udi Nummedals Fougderi som fører den Nordlandske Post til og fra Trundhiemb Anno 1680”. Der står det at posten går over ”Nummedals Eidt til lands” og Bjørg var postbondegård nr. 1 og Bratlia postbondegård nr. 2 i Namdal Fogderi. Trolig ble det delvis brukt båt fra Årgård, for fogdens regnskap for 1787 viser at postbøndene på Bjørg og Bratli mottok 1 riksdaler hver ”for postbaaden”.
Historikeren og skolemannen Gerhard Schøning reiste i åra 1773 til 1775 for kongens regning omkring i landet for å samle stoff til et verk om Norges historie. I juli og august 1774 reiste han fra Trondheim gjennom Innherred til Steinkjer, om Snåsa og Overhalla til Høyknes (dette var før Namsos ble anlagt), og derfra over Eidet tilbake til Steinkjer og Trondheim. Skildringen av denne reisa utgjør det meste av bind 2 av ”Reise gjennem en Deel af Norge”. Schøning var først og fremst interessert i arkeologiske kulturminner og historiske steder, og fulgte ikke alltid hovedvegene. Bare unntaksvis omtaler han personlige og praktiske forhold, og han sier lite om veger og reisemåte. Hans beskrivelse av veien mellom Snåsa og Overhalla gir likevel et bilde av de utfordringer ei reise på den tida innebar. Han sier om vegen at den gikk ”over lutter Myrer, Moradser, sumpige Steder, og mellemliggende større og mindre Bjærg-Knolle, den sletteste veg jeg noensinne har passeret, eller kan passeres, især nu, efter at det længe vedvarende Regn havde igjennemblødt alle Myrer, og sat dem til deels under Vand. Her var næsten overalt ingen Vei at se; uden en kiændt Veiviser, og uden til saadanne Veie vante Heste, havde det været umueligt her at komme frem; dog maatte man nesten bestandig stiige af, og vandre til Fods, for at lette Hestene”.Enkelte steder var det lagt arbeid på vegen og ”Myrerne og de dybeste Sumper belagde med saa kaldte Klopper; men desse vare enten forfaldne og forraadnede, eller laa og fløde paa Vandet. Imellem dem sunke derfor enten Hestene ned eller fulde omkuld, eller bleve siddende faste med Fødderne, saa de maatte reises op igien, undertiden Klopperne hugges over, for at trække Hestene op”. Schøning ble imponert over hestene: ”Jeg kunde ikke, uden forundring, ansee desses Behændighed, i at læmpe deres Gang, deres Fødder, deres heele Krop, efter Veiens beskaffenhed; deres Fødder laae utbredte, deres Krop næsten flad udstrakt, naar de skulde over de Steder, og passerede over dem, hvor andre havde siunket ned, indtil Ørene”.
Fra Skage foretrakk han båtskyss på Namsen framfor de dårlige vegene fram til Høyknes. Planen var at han herfra skulle reise til Ytre Namdal og Helgeland, men dette ble avlyst på grunn av dårlig vær og helbred. 15. august reiser han med båtskyss til Årgård, og derfra neste dag videre. På denne strekningen sier han lite om vegene, men nevner ”det høie Fiæld Andskare eller Andskavelen som om Vinteren maae passeres, da Veien faller over høie og bratte Bakker”. Om vegen fra Årgård til Elda sier han dette: ”Fra Aargaard regnes at være 1 ¼ miil til Eilla. Overalt langs Veien seer man udørkede Sletter, Moer og Myrer”. Han omtaler også vegen fra Hjellan til Fosnes: ”Fra benævnte Gaard Geilan er til nærmeste derhos, mod Østen beliggende Gaard, Foosnæs, ¼ Miil, over de saakaldte Geilands-Kleive, en stenet og klippet Veg, som paa sine steder er temmelig brat”.Schøning var henvist til å gå eller ri, og vogner ble ikke vanlig før ut på 1800-tallet. Vi får likevel et signal om at nye tider er i anmarsj. Fra Overhalla forteller han: ”Et blant de nyttige Ting, som Bønderne her nu begynder at lægge sig efter, er Kjærrers Brug, hvilke her i Bygden, som for det meeste ligger jævn og slet, kunde anvendes med Fordeel, og giøre langt bedre Tieneste end de hidtil brugelige Slæder. I Indherrederne begynde de liigeledes at komme i Brug”. På vegen fra Fosnes til Egge Passerer Schøning Dyrstad og fortsetter over Drøgsåsen til Rungstad, og forteller at ”langs bemeldte Ryg har man nu anlagt den nye Konge-Vei”.
Det var den store vegbyggeren, generalveimester, oberst Nikolai Fredrik von Krogh (1732 – 1801) som la ned en stor innsats for forbedre hovedvegene, eller kongevegene som de ble kalt, på slutten av 1700-tallet. Målet var at de skulle bli framkommelige med vogner, først og fremst av hensyn til militæret og postgangen, og det vakte oppsikt da man endelig kunne kjøre med vogn helt til Namdalen. I denne perioden ble gang og ridestien i Hjell-kleivene avløst av kjøreveg fra Fosnesstrand om Hjellan til Osen. På samme måte ble den gamle hovedvegen over Eidet om Kolstad, Skjerpmoen, Bøgset, Staven og Bjørg flytta lenger øst og ble delvis lagt der Rv 17 går i dag, men den gikk fortsatt om Berre til Årgård.
I 1804 ble postruta lagt om, men den gikk fortsatt over Namdalseid, og Elda og Årgård ble nye poststeder. Fra 1805 foreligger ei beskrivelse av postvegen som altså var hovedvegen eller Kongevegen som den ble kalt på den tida. Her er et utdrag med utgangspunkt i Hegge ved Steinkjer:
Hegge til Wiigen 1 ½ Miil Veien er bakket og tung og som oftest i slet stand
Wiigen til Elden Tung vei 1 ½ Miil
I Nummedals Fogderie
Elden til Overgaard 1 ¼ Miil Taalelig god og oparbeidet Kongevei, men tung og bakket, og høst og vaar vanskelig at passere. Her kan rytter bruge veien.
Overgaard til Bangsund Til vands 2 Miil som i stormende veir er vanskelig at passere ligesom ogsaa Overgaardsflyan er vanskelig at komme opad formedelst søens stigen og fald. Dette er nu for en del forekommende mellom stationen Grytten hvorfra til Overgaard 1 Miil kan rides med posten.
Det siste må oppfattes som et uttrykk for at landhevinga på den tida hadde kommet så langt at det var problematisk å bruke båt til Årgård ved fjære sjø, og at en derfor delvis foretrakk å bruke Andskardvegen fra Gryta.
Hensikten med beskrivelsen var å vurdere muligheten for raskere postgang. Dette er konklusjonen:
Efter Amtets formeening kan i Inderøens Fogderie ingen indskrænkning skee i den forhen bestemte tid, og i henseende til Nummedalen, da, siden det er oplyst at veiene der ikke kan regnes for andet end gangstier saa indstilles at tiden der kunde bestemmes til 2 timer pr Miil i godt, og 2 ½ time i slet føre, men for søetransporten kan ingen tid bestemmes.
Vi har flere reisebeskrivelser fra denne perioden som forteller om vegstandard og samferdsel på strekningen. Den tyske geologen Leopold von Buch foretok i 1807 ei reise til Nordkapp, og det vakte stor oppsikt da han som den første ankom Steinkjer med firehjuls vogn den 22.mai det året. Han hadde problemer med teleløysing og snø, og mente det kom til å gå hundre år før det kom slik doning dit igjen. Bonden som fikk til oppgave å kjøre vogna tilbake til Trondheim våget ikke å sitte i et slikt ”hus på hjul” og gikk til fots hele vegen. Von Buch reiste videre fra Steinkjer med tohjuls vogn (karjol eller kjerre), og fra Elden til Årgård den 25.mai gikk skyssen med slede etter som det stadig lå snø der.
I mai 1820 la engelskmannen Sir Arthur de Capell Brooke ut fra London med Nordkapp som reisemål. Han reiste med båt til Gøteborg og derfra til Stockholm, der han rusta seg ut til den videre ferden. Derfra kjørte han sammen med sin tjener i firehjuls vogn via Christiania kongevegen gjennom Gudbrandsdalen, over Dovre til Trondheim. Der ble han fraråda å kjøre videre i firehjuls vogn og brukte derfor ei tohjuls stolkjerre da han forlot Trondheim sammen med tjeneren om morgenen den 11. juli. Han beskriver flere episoder, både morsomme og dramatiske, fra denne turen gjennom Innherred forbi Steinkjer og over Namdalseid. På turen over Eidet fikk kjerra sammenbrud og måtte repareres av en lokal smed, men 13. juli var han framme hos Hans Barlien på Årgård. Brooke beskriver hvordan den eneste reisemåten videre nordover er med båt. Han satte igjen stolkjerra i Barliens varetekt og neste morgen dro han med båtskyss nedover Årgårdselva. Skildringa av denne roturen nedover elva på flo sjø mens de seks roerne under kommando av høvedsmannen styrer unna store steiner i strykene er særlig interessant og forklarer hvorfor Rødhammer etter hvert ble utgangspunkt for sjøreisa nordover. Slik ble avreisa fra Årgård skildra av Brooke:
”Båten vi gikk om bord i var bygd av tynne bord av bartre, smal, og rundt tretti fot lang. Den hadde et mannskap på fem, og måten de rodde på var eiendommelig. Den sjette mannen som satt lengst bak satt motsatt veg, med ansiktet mot de øvrige fem, og mens han rodde hadde han samtidig oppgaven med å styre uten bruk av ror. Dette var imidlertid tilfelle bare for en kortere strekning. I deler av elven nær Overgård var leden mellom steinene så trang og kroket at det ikke var rom til å svinge båten rundt. I slike tilfelle var det av og til nødvendig å ro båten baklengs, og da ville roret ha vært en hindring. Da vi kom lenger ned i elven ble roret satt på, og styrmannen som blir kalt høvedsmann, styrte med ei hand mens han rodde med den andre. Dette er meget vanlig i Norden, og norske fiskere bruker årene like godt begge veger, enten de ror eller hamler.”
Sommeren 1826 foretok major M.W. Eckhoff ei reise fra Kristiania til Namdalen. 26. august reiste han fra skysskiftet Berg sør for Steinkjer 3,5 mil til Hjellan med en og samme hest, og etter et ”taaleligt herberge” reiste han neste dag videre til Årgård, og derfra med båtskyss til Seierstad på Jøa. Han kommenterte ikke vegen spesielt, men Eckhoff var en ivrig amatørmaler og tok seg tid til å tegne og male noe av det han så, bl. a. utsikten fra Hjellan, Elda med kirka og Løgnin sett fra båten.
Link til del 2 i serien: https://fjordtilfjord.no/eid-historisk-vei/
