Marit Kolstad:
Lesvos 2018 – Del 2.
- Første dag
- Andre dag
- Tredje dag
- Fjerde dag
- Femte dag
- Sjette dag
- Syvende dag
- Åttende dag
- Niende dag
- Tiende og siste dag
Ankom øya i bekmørke, men klarte å finne frem til overnattinga ved første forsøk. Fikk en god natts søvn før jeg var oppe å klar for å gjøre en innsats allerede første morgen. Da fikk jeg tatt med meg alle klærne som jeg hadde med opp til et lager der flyktninger fra Morialeiren, Lesvos største flyktningeleir, fikk komme å hente det de trenger. Det er en organisasjon som heter «Home for a day» som «Dråpen i havet» samarbeider med. Denne organisasjonen har en slags kafe, der et visst antall flyktninger hver dag kan komme å spise mat, gjøre aktiviteter, samt finne seg klær og utstyr. Disse flyktningene blir hentet på Morialeiren og får oppleve en dag med litt varme og gjestfrihet.
Vår oppgave var denne dagen å hjelpe til å få litt system og orden på lageret, samt ordne med «pakker» til barna. Det vil si en pose med klær og utstyr i forskjellige størrelser. Jeg ordnet «babypakker» med babytepper, ullklær, såper, salver etc.
Lageret var kaldt å luktet kjeller. Det hadde regnet i dagene før jeg kom så det hadde kommet vann inn. Vi måtte henge opp klærne som hadde blitt våt på loftet, som minnet mest om en mørk låve. På dette lageret bodde 2 flyktninger i 1. etasje og 1-2 flyktninger på loftet, mot at de hjalp til på lageret og i kafeen. Disse boforholdene er vanskelig å tenke seg til at skal være bedre enn et annet alternativ, men det fikk jeg dessverre sett at det var, da jeg senere på dagen passerte Moriacampen.
Når vi sendte traileren med klær til Lesvos fra Namdalseid, kastet vi MASSE klær som enten var skitten, hullete eller veldig slitt. Når jeg så klærne på dette lageret tenkte jeg fort at dette hadde vi ikke trengt. Jeg fikk også en følelse av at klærne jeg hadde med var at en helt annen kvalitet enn mesteparten av disse klærne. Her fantes lite som kan minne om ullundertøy og ullsokker.
Uansett trøster jeg med at Traileren fra Namdalseid var så full at jeg tror vi hadde hatt store vansker med å presset inn stort mer enn en jakke til.
Dagen gikk fort og vi skulle dra tilbake for å hvile litt før nattevakt. Undertegnede ville gjerne se Moriacampen og vi avtalte med en som bodde der at vi skulle levere 15 stk vinterjakker som han skulle dele ut til de som trengte det. Vi overveide denne leveringa, da det fort kan skape bråk og i verstefall slåssing om slike ting. Vi bestemte oss derfor for å parkere et stykke bort fra leiren slik at han fikk komme dit å hente for vår egen sikkerhet.
Mens en av de jeg jobber med gikk for å hente denne Joseph satt jeg i bilen og observerte. På tur til og fra leiren var det mennesker som gikk langs veien alle steder.
Jo lengre vi nærmet oss leiren, jo flere mennesker var det. Samtidig var det masse biler, dette var bilene til frivillige som jobbet i leiren, en mager trøst oppi all elendighet. Når jeg satt utenfor å observerte kom det ca 10 politimenn forbi med hjelm og skjold, det var busser med gitter, det var lettkledde barn som lekte alene mellom bilene i 6 grader og skikkelig vind. En gutt på omtrent 7 år, i shorts og støvler fant ut det var en moro lek å henge seg på bilene som kjørte. Jeg satt meg hjerte i halsen.
Jeg observerte også at det var høye jerder, og masse piggtrå. Spesielt ved et område, der de som skulle sendes tilbake til Tyrkia befant seg. Det var også masse telt på utsiden, dette fordi leiren er overfull.
Denne Joseph dukket aldri opp. Men vi skulle ikke gi oss før jakkene var levert, så på tur fra leiren, med meg bak rattet, kjørte vi til siden når vi så noen kom gående lettkledd og leverte dem en vinterjakke. De ble gladere enn mine barn er på julekvelden. Alle jakkene ble levert og mange fikk ei litt varmere natt.
Fikk litt hvile på rommet før det var avskjedsmiddag for en av de frivillige og velkomstmiddag for meg. En fantastisk trivelig kveld med 6 koselige frivillige som alle lyser godhet.
Etter middag var det bare å få på seg MASSE ull og gjøre seg klar for nattevakt. Jeg hadde første vakt fra 23-3 og vår oppgave var å patruljere strandsonen på sørkysten. En strekning på ca 2 mil en vei der vi samarbeidet med to andre organisasjoner. De andre to hadde faste utkikksposter mens vi patruljerte. Vi kjørte i ca 20 km i timen hele veien å så mot sjøen. Så og så.. Så etter tegn til rørelse og stoppet og så nærmere etter dersom vi observerte noe. Det blåste noe forferdelig, og vi krysset alt vi hadde for at ingen tok sjansen på å komme over. Heldigvis var det kun kystvakten og et par andre båter som våget seg ut denne natta.
Uten sammenligning for øvrig fikk jeg samme følelsen som når jeg sitter på elgpost, man sitter i spenning og ser utover sjøen og venter på om det plutselig skal dukke opp en båt, og DA må vi handle. Det var en viss spenning over det som føltes likt, men på elgpost håper man elgen kommer, denne natta håpet jeg ingen båt kom.
Jeg har sett mange triste skjebner denne første dagen. Men oppi alt tenker jeg på at det er håp. Nadim og Abdul, som nå bor på Namdalseid i et varmt hus og tilsynelatende lever et godt liv i Norge, kom med båt til Lesvos og de bodde også på Morialeiren. Jeg vet at mange har langt igjen før de er der, men jeg håper at flere av disse kan komme til en plass som Namdalseid og bli tatt imot med like mye varme og kjærlighet.
Startet dagen litt senere i dag etter nattevakt.
Kjørte også i dag opp til Katharina og Nicos som driver denne kafeen og har dette lageret. Her var det full aktivitet med masse flyktninger som hadde gitartimer.
På lageret var det også full aktivitet. Jeg har fått ansvaret om å få til et system for babyklær og babyting. Vanskelig å få til system når vi ikke har hyller og må bruke pappesker på gulvet, men jeg gjør så godt jeg kan. Kvelden i forveien hadde det vært en baby på lageret som gråt og gråt. Den var så sulten, og mor hadde ikke nok melk. Ikke rart under de forhold som de lever under. De som var igjen på lageret fikk heldigvis ordnet morsmelkerstattning og varmet melk til babyen. Men dette er jo kortvarig glede. Denne babyen vil helt sikkert være sulten igjen neste natt.
Etter å ha vært på lageret dro vi å handlet litt som manglet. Undertøy er noe vi ikke gir bort så mye av, naturlig nok, men noe som er mangelvare. Man vil jo gjerne være litt dame, og kunne ha en BH selv om man bor under slike forhold. Man vil jo også ha en truse man kan bytte til. Vi fylte kurven med undertøy før vi dro hjem for å hvile.
Også denne dagen kjørte vi forbi Morialeiren. Det føltes som om jeg ikke hadde kjørt forbi dagen i forveien, for det dukket opp ting jeg ikke hadde sett tidligere. Tipper det var fordi det var så mye inntrykk dagen i før at jeg la merke til bare halvparten.
Utenfor porten sto en lokal bonde og solgte grønnsaker og frukt fra bilen sin, det var satt opp telt som fungerte som en kafe. Vi damene i bilen hadde så lyst til å gå inn. Vi hadde bilen full av klær og ville gi dem klær. Vi vurderte vår og andres sikkerhet og valgte å ikke foreta noe impulsive handlinger og heller planlegge å gå inn i leiren bak Moria eller den andre leiren i Lesvos med ca 800 flyktninger, der vi har lov å komme inn en annen dag.
Jeg ble fortalt historier fra innsiden som er vanskelig å ta innover seg. Det er en egen avdeling for enslige kvinner i leiren, disse sover med bleier om natta fordi de tørr ikke gå på do i frykt for å bli utsatt for overgrep. Det får meg til å tenke på den ene gangen jeg var beordret til å tisse i bleie i voksen alder. Jeg skulle ta røntgen av urinveiene. Jeg måtte reise hjem fra sykehuset uten bilder. Jeg fikk det ikke til. Det er helt umenneskelig å må tvinge seg til å tisse i bleien som voksen mens man ligger i et telt med flere andre. Men dette skjer i Europa, dette skjer 2 mil unna her jeg ligger. Dette skjer og mye verre ting!
Kl 23 var det på igjen med nattevakt. Denne gangen også med vind og store bølger. Så høye som opp mot 2 meter, men organisasjonen vi samarbeider med, de som er trent opp til å gå ut i vannet ved båtlanding kan fortelle at det har kommet flyktninger i verre vær enn dette.
Denne natta slipper jeg kjøreoppdraget og sitter kun å observerer og ser utover sjøen. Der og da kunne jeg ønsket at man i større grad kan styre tankene sine. For når man i timevis ser mot bølgene og over mot Tyrkia tenker jeg på det enorme antallet som har druknet bare de siste årene mellom der jeg står og andre siden. Det er tunge tanker jeg må prøve å svelge for å holde hode skjerpet slik at i alle fall jeg kan gjøre mitt for at ingen drukner denne natta.
Det er heldigvis en rolig natt, knapt en båt ute på sjøen, ikke en gang kystvakta ser vi.
Startet dagen med å dra å handle mere undertøy og utstyr som trengtes på lageret.
På tur dit stoppet vi ved Kara Tepe som er den minste leiren på Lesvos. Her ble vi møtt av barn son kastet seg ukritisk i armene våre. Lettkledde barn i 5-6 grader og kraftig vind. Barn som var snufsete og som så ut som de ikke hadde brukt tannkost på flere år. Vi hadde pakket full lommene våre med smartiesesker og små lekedyr. Også her måtte vi tenke sikkerhet før vi delte ut noe til barna. For det første så kunne vi plutselig bli omringet av flere barn enn vi hadde gaver til, og for det andre kunne vi i verstefall skape slåssing blant barna.
På denne leiren er det ikke overfullt og de bor i en type brakker og ikke i telt, men til tross for dette så er det enda langt fra menneskelige forhold. Lukta er også et kapittel for seg. Lukt av avføring.
Etterpå gikk turen opp til et sted som heter «One happy family». Dette er et aktivitetssenter for flyktningene. Her har «Dråpen i havet» pleid å hatt en aktivitet i uken på kvinnesenteret. Siden damene som har vært der tidligere reiser hjem, ble jeg med for å hilse på å for å legge opp løpet videre. Når vi kom hadde de hatt yoga, og de holdt på å malte når vi kom. En dame som var der hadde med sin syke datter som lå å sov på gulvet. Også denne jenta fikk smarties og en dyrefigur, men var for slapp til at hun ville spise noe av det.
Vi avtalte når jeg skulle komme for å ha aktivitet neste gang og fikk en liste over hva de ønsket seg av utstyr. Damene som var med hadde forrige gang de var der hatt en time med lakking av negler, noe som var veldig poppulært.
Aktivitetssenteret hadde også et bibliotek i form av en kassebil, treningssenter som ikke på noe slags måte kan sammenlignes med norske treningssenter, lekestativ som aldri ville vært tillatt i norske barnehager eller skoler og andre bygninger. Alt til stor glede for flyktningene.
På tur ut møtte vi igjen barna som vi møtte i leiren, og på nytt var det å hoppe rett inn i armene våres, mens de enda blåholdt på lekene de hadde fått.
Turen gikk så opp til lageret så vi fikk levert undertøyet vi hadde handlet. Vi fikk også litt tid til å hjelpe til å pakke poser i de forskjellige størrelsene. Jeg syntes i starten at det var litt uverdig at de fikk poser med klær og utstyr i sin størrelse og ikke kunne velge selv, men nå tenker jeg at det er noe av det minst uverdige disse opplever på en uke.
Mens vi hjalp til på lageret var en gruppe flyktninger på kafeen, og vi fikk forespørsel om vi hadde sko i str 40. Det var en av damene som hadde helt utslitte sko. Sko er en mangelvare så vi hadde ingen. Vi tilbød oss å kjøpe men hun skulle tilbake til leiren. Vi tilbød henne å bli med oss å kjøpe sko, så kunne vi kjøre henne opp. Det torde hun ikke, for i og med at hu bodde i den delen av leiren som er for enslige kvinner, var hun for utsatt til at hun kunne gå dit alene og ikke med gruppa hun kom med.
Flere ganger på turen har jeg erfart at vår tanke om hjelp kan gjøre mer skade enn hjelp. Man må hele tiden tenke sikkerhet både for seg selv og andre om man gir hjelp. En av de andre som jobber med oss brukte dagen til å kjøre opp til leiren å levere ut vinterjakker. Dette ble tilslutt litt ubehagelig, da det som så ut til å være 2-3 flyktninger langs veien, veldig fort ble til 20 som ville ha klær.
En ny gruppe flyktninger på ca 20 kom til kafeen før vi dro hjem, også her hadde de et håp om sko. Vi bestemte oss derfor for å kjøpe MASSE sko å kjøre dit med. Siden vi ikke er stinne av penger, brukte jeg facebook for å høre om noen ville hjelpe, og for noen medmennesker! På bare et par timer kom 2100 kr inn, og med det jeg har samlet inn fra før blir det mye sko og utstyr. Dette gir håp!
Etter å ha observert at alle på kafeen fikk mat, varme, dans, kos og klær dro vi hjem for å hvile. I natt er skiftet fra 3-7. Men å få sove etter en slik dag er hardt nok. Krysser fingrene for en rolig natt.
Nok en nattevakt der vinden blåste heftig og tok godt tak i bilen. Heldigvis ingen båter. Når båtene kom som mest over sjøen, var det de med minst penger som kom over i vær som dette. Dette fordi båtturene i dette været var priset billigst. En annen grunn for at båtene kom under et slikt vær, var at kystvakten ikke var så mye ute, og sjansen var mindre for at de ble plukket opp på «feil side». Man kan av og til tenke at det å kjøre frem og tilbake å se etter båter i et slikt vær kan virke meningsløst, men plutselig kommer en båt, og da kan vi være forskjellen på liv og død for mange mennesker i og med at vår oppgave er å være med å lose båten inn på riktig sted, gå ut i vannet, drive førstehjelp, hjelpe dem med varme klær, tepper, vann etc. Dette i samarbeid med organisasjonene IRCE og Campfire som er spesialtrent på å ut i vannet og på førstehjelp.
På morgenen var vi på flyplassen og ønsket en av de frivillige god tur heim. På de tre siste dagene har det reist 3 av de frivillige, nå er det bare 4 stk igjen. Det betyr at dersom vi skal fylle nattevaktene så må vi gå hver natt. Vi trenger sårt flere frivillige. Heldigvis kommer 2 nye i kveld, men samtidig reiser nok en frivillig heim søndag. Når man er her nede blir man fort veldig tett, og dermed ekstra trist når noen reiser. Jeg har på mine 3 nattevakter kjørt med 4 forskjellige, og blitt kjent med så mange herlige frivillige. Jeg håper de av dere som har lyst, men som er skeptisk til å reise med bare GJØR DET! Dersom man tenker det blir for hardt psykisk så finnes det oppgaver å gjøre som ikke koster så mye. Alle kan klare å sortere litt klær og dette er også en viktig del av arbeidet. Men hovedoppgaven vår er å patruljere strendene. Men jo flere vi er til dette, jo mindre vakter og mere tid til andre ting.
I løpet av døgnet har det nå kommet inn 5000 kroner fra venner, bekjente og venner av mine venner etter at jeg ba om hjelp på facebook. Dette i tillegg til de pengene jeg fikk før jeg dro, både via gommesalg og venner som donerte gjør at så mange kan få en bedre hverdag. . Jeg blir rørt av hvert eneste bidrag. Det betyr så utrolig mye her nede.
Etter å ha sovet noen timer etter nattevakta dro jeg og Kari, som er den siste av de frivillige damene for å kjøpe inn nødvendig utstyr. Vi endte opp med mange bokser morsmelkerstattning, tåteflasker, smukker, 30 par sko og et lass med dropsesker som barna som kommer på «A home for a day» kan få. Dette tror jeg med hånden på hjerte jeg kan si var den beste shoppingturen jeg har hatt i hele mitt liv. Så utrulig meningsfullt og en så utrolig god følelse når man plukker ut par etter par med visshet om at allerede samme kveld vil disse bli brukt av noen som kan ha godt i sandaler eller hullete, slitte sko over lang tid, i verstefall ikke sko i det heletatt.
Etter å ha levert og sortert sko og utstyr oppe på «a home for a day» kjørte jeg og Kari opp til nordenden av øya der de dumper båtene og redningsvestene. Vi kjørte i en time en vei og kom tilslutt til en bakke, verre enn mange skogsveier i Norge og tanken på synet som åpnet seg når vi var der oppe gjør at jeg får en stor klump i magen. Jeg ble sint, jeg ble trist, jeg ble forbannet og hadde bare lyst til å skrike ut når jeg så denne haugen. Så mange historier, så mange skjebner bak hver vest.
Men oppi alt så var det greit å se det, en ny oppvåkning når det kommer til å forstå dimensjonen av dette. Men å se små oppblåsbare vester, barnevester som ikke inneholdt noe som fløt i det heletatt gjorde vondt. Jeg ble kvalm. Er dette prisen for et liv? De som selger disse må være helt uten følelser, de må være kalde mennesker.
Jeg gikk omkring mellom vestene og gummibåtene, sko og klær som lå imellom gjorde det så virkelig. Tenk at hver vest har sin historie og sin skjebne. Nå går igjen tankene, for å ta inn litt håp til Nadim og Abdul. To av disse vestene tilhørte dem. De overlevde, da bor i et varmt hus på Namdalseid med familien rundt seg. Men dette er bare to av mange titalls tusen historier, ikke mange av dem er solskinnshistorier. Storparten av historien til disse vestene, befinner seg bak murene til flyktningeleirer i Europa,
Jeg kjørte fra denne «reddningsvestkirkegården» med en stor klump i magen, jeg kunne ønske at flere kunne sett dette, spesielt de som kaller flyktningene for «lykkejegere». Jeg sier ikke at de ikke finnes, men de som setter seg i en gummibåt over havet, i en avstand som fra heimbygda mi Leksvik og til Frosta, med en redningsvest fylt med sitteunderlag og ikke kan svømme er IKKE lykkejegere.
Jeg filmet mens jeg gikk mellom vestene og la ut på snapchat, jeg la ut bilder av små vester og sko. Jeg håpet at mine følgere kunne få se virkeligheten, håpet at de også kunne få seg en liten klump i magen når de tok innover seg hva jeg sto ovenfor. Mange gjorde sikkert det, selv om det er vanskeligere å forstå på bilder, men jeg ønsker å gi en tankevekker til: når jeg står ovenfor realiteten av denne store katastrofen, når jeg tenker på barna jeg holdte dagen før, om de fryser i natt, om de sulter, ja om enkelte overlever natta pga at mange er syke. Når jeg tenker på de som ikke fikk sko i går, når jeg tenker på om vi kjøpte nok sko i dag, da har jeg ingen interesse om å bli skålet med på meldinger, da har jeg ingen interesse av at du har hengt opp nye gardiner. Dette sier jeg ikke for å såre noen, men for å gi en liten tankevekker. Når jeg er her, har jeg et fokus som gjør at jeg ikke ser hva dere gjør på facebook eller på snapchat, men jeg leser/ser private meldinger. Jeg setter pris på meldingene jeg får, men for meg blir det litt spesielt å skulle forholde meg til om du har kjøpt deg ny genser AKKURAT nå. Man får et helt annet syn, et helt annet fokus når man er her, men det er selvfølgelig ikke lett for de rundt meg å forstå.
På tur tilbake fra redningsvestene, kjørte vi igjen innom «a home for a day». Her hadde ca 20 flyktninger fått varme, de hadde fått en god middag og de hadde fått klær. I dag har de også vært så heldige at de som trengte det har fått sko. Det gledet meg å se at de danset og spilte musikk inne i kafeen med nye sko. Selv om man ikke kan hjelpe alle kan man hjelpe noen, og om alle hjelper noen har vi snart hjulpet alle.
Etter hjemkomst ble det igjen hvile før nattevakt. Min 4. nattevakt på rad.
Nok en natt med en god del vind, men betydelig mindre enn nettene før. Vi ble bedt om å være ekstra på vakt, for nå hadde det ikke vært en båt på 2 uker pga været. Heldigvis kom ingen.
Da jeg våknet i dag var vinden stille, og vi fikk info om at NÅ måtte vi virkelig være på vakt framover. Kilder fra Tyrkia sier at mange sitter klare på den andre siden, uoffisielle tall sier at hele 170 barneredningsvester er solgt den siste tiden. Jeg krysser bare fingrene for at overfarten går bra og at de kommer seg trygt over uten at den tyrkiske kystvakten plukker dem opp.
Jeg tenker at mange liv hadde vært reddet om de hadde kommet seg til Europa på andre måter. Det jeg har blitt fortalt er at alt handler om penger. Tyrkia får visstnok penger av EU for å holde grensene stengt. Penger for hver flyktning, så for dem er det viktig å holde dem der. Det samme gjelder Hellas. De får også penger for å ha flyktninger, derfor er det nok for dem ikke så dumt å ha dem på en øy fremfor å deportere den til fastlandet. Penger! Alt handler om penger. Også det at de på Lesvos har en leir med plass til 1500 flyktninger, her bor det ca 800 stk. Ca 3 km unna er det en overfylt leir. Hva penger gjør med folk!
Etter å ha sovet litt etter nattvakta dro vi igjen på handling. Flere penger har kommet inn slik at vi får handlet mer og mer. Min fantastiske stemor har hatt en egen innsamling der hun har sendt melding til alle hun kjenner. Nå er vi snart oppe i 12000 kr! Når man får kjøpt sko til 80-150 kr og undertøy til 10-20 kr så blir der en hel del. 57 givere og jeg forstår virkelig ikke hvordan jeg kan få takket alle godt nok.
Vi kjøpte på nytt 30 par sko og ca 100 truser. Det finnes ikke, så vidt jeg vet varmtvann eller vaskemaskin i morialeiren, så rent undertøy kan bety mer enn mange kan tro. Pga mangel på vaskemuligheter blir masse kastet, dog etter mye lengre bruk enn de fleste av oss hjemme ville ha brukt undertøyet sitt. Dette fører til enda et problem. Søppel! Det flyter over. Jeg fikk også fortalt at det var ca 1 klosett pr 100 flyktninger ca, og da snakker vi ikke vannklosett.
Forholdene er forferdelige, men oppi alt klarer de å gi et smil. Etter veien går det masse flyktninger, jeg syns det er vanskelig å se dem i øynene, for bak disse øynene er det så mye sorg. Samtidig bærer mange syrere som har fått husene sine bombet fremdeles på husnøklen sin på seg som et håp.
I går kveld kom det to nye frivillige, de var med meg og Kari opp til lageret med utstyr og fikk være med til «a home for a day». Mens vi satt der kom flere flyktninger for mat, klær og kos. Eldre, unge, voksne, barn, kvinner og menn. Denne plassen burde alle få oppleve. Nicos og Katharina, et gresk ektepar som drev restaurant, som la ned resturanten og gjorde den om for å hjelpe flyktningene. De er avhengig av frivillig hjelp og donasjoner for å få det til. De jobber fra tidlig morgen til sent på kveld. Henter og frakter flyktningene, lager middag til hver og en. Opp til 70 stykker kan komme på en dag, pluss at vi som jobber der som frivillig også alltid får mat. Ville likt å visst hvor store hjertene til disse menneskene er.
Jeg har også møtt flere som reiste ned som frivillig for 3 år siden og ikke har klart å reist heim enda. Det forstår jeg godt, for her trengs man virkelig, uansett hvilke kvaliteter man har.
Vi hadde også øvelse med de vi samarbeider med på natta. Campfire, som er en gruppe som har medisinsk bakgrunn og som følger med fra en utkikkspost om natta og ERCE som har en annen utkikkspost og som er trent opp til å redde i vann. Ved en «båtlanding» er det vi og disse to gruppene som samarbeider.
Øvelsen gikk ut på å redde folk fra vannet på forskjellige måter. Det var veldig flott å møte disse menneskene jeg kun har sett og møtt i korte øyeblikk i vinden og mørkret.
I natt har jeg fått fri fra patruljering, det blir godt med en hel natts søvn, slik at jeg kan bruke hele dagen på «a home for a day» i morgen. Dessverre våkner jeg til at nok en frivillig har reist heim. Plutselig er det min tur, det er jeg ikke klar for enda, jeg har så mange flere jeg må hjelpe.
Selv om jeg ikke patruljerte i natt, gav jeg beskjed om at jeg ønsket å komme dersom det kom båt.
Gikk ikke lang tid etter at jeg hadde kommet meg i seng før det tikket inn melding om mulig båtlanding. Jeg og Kari hoppet inn i klærne og inn i bilen og kjørte i full fart ut. Vi hadde ikke fått posisjon, men oppdaget etter en stund masse folk nede ved en båthavn. Vi hoppet ut og begynte å hjelpe. De to organisasjonene var allerede rykket ut, og de to fra «Dråpen i havet» som var ute å patruljerte var allerede i full sving. Alt var veldig godt organisert og de fleste hadde fått hjelp når vi kom.
De hadde kommet seg inn på egen hånd inni en liten båthavn. Her var det 17 barn, 17 kvinner, 26 menn. Gummibåten lå inne i havnen og det er uforståelig hvordan alle disse menneskene fikk plass, og ikke minst hvordan båten tålte ferden over havet. Det hadde tatt litt tid før de ble oppdaget av de som patruljerte. Dette var lørdag kveld og en folkeansamling rundt et båt i havna hadde ikke trengt å vært så uvanlig, så flere hadde kjørt forbi.
Flyktningene hadde tent bål på egen hånd og sto og varmet seg da patruljene kom til.
Da vi kom hadde stort sett alle fått pledd, men vi hjalp til med sokker. Alle var våte på bena og trengte nye sokker. Vi brukte to par, med varmefolie mellom slik at de fort fikk varmen i seg. Jeg gikk også rundt å gav klemmer og gav litt ekstra kos til noen barn. Jeg holdt også en baby for en mamma som måtte finne sitt andre barn før de dro videre.
Politiet kom, og holdt kontroll, hele tiden forholdt de seg rolig, dette gjorde at jeg fikk et annet inntrykk av politiet her i Hellas enn jeg først fikk da de kom med skjold og hjelm og virket ganske nådeløs. Det kom også en buss for å hente flyktningene.
Mens jeg gikk rundt mellom alle flyktningene og lette etter noen, så jeg hvor glade de var og hvor lettet de så ut over å ha kommet seg til Lesvos. Hvordan kan noen være glade for å komme til et slikt helvete som Morialeiren? Hva kan være verre i Tyrkia? Trøsta er at de fleste vet hva de går til. De fleste kjenner folk i Morialeiren og har kontakt, så de vet.
Jeg er imponert over hvordan de tre organisasjonene samarbeidet. Ingen panikk hverken blant frivillige eller blant flyktningene. Alle ble loset fint inn i den ventede bussen etter å ha fått varme og pleie. En eldre mann og en baby måtte ha legetilsyn, ellers var alle i veldig god form.
Har på ingen måte følelsen av å ha gjort en forskjell denne natta, men det var enda en virkelighetsoppfatning for meg. Å få se med egne øyner båten de kom med, få se alle disse menneskene og ikke minst barna. Jeg fikk også en oppfatning om hva det er best å ha i bilene våre til neste landing. Vi må nok handle inn mere sokker, votter og luer. Vi hadde heldigvis nok til alle denne natta.
Grethe, vår nye frivillig hadde sin første nattevakt i natt og fikk en pangstart, Kari som reiste hjem fikk en spesiell avslutning, og Alf som gikk med Grethe i natt fikk oppleve sin første båtlanding, men alle holdt roen og alle hjalp vi så godt vi kan. Kari fikk gitt sine nye tovevotter med hjerte på til en liten jente som frøs på hendene og kunne dra hjem med denne jentas smil i tankene.
Før vi reiste tilbake til rommet ville politiet ha vår id og ville vite hvem vi var. Dette pga at det finnes mange menneskesmuglere på denne øya som ikke har gode hensikter i slike situasjoner. De ville også vite om skadde som evt var sendt på sykehus før de kom slik at de hadde en oversikt. Kari, som skulle reise morgenen etter og hadde levert fra seg både vest og id loset vi forskiktig bort til bilen.
Der ble ikke mange timer søvn på min første «fri natt», men en opplevelse for livet som vil sitte i meg lenge.
Vi kjørte opp til «A home for a day» for å hjelpe til på lageret igjen. Vi fortalte Nicos om at det hadde kommet båt i natt. Da kunne han fortelle at Han og kona Katarina, før frivillige kom ned og hjalp til patruljerte på egen hånd i området vi patruljerer nå. De tok imot båt etter båt. To stykker, helt på egen hånd. De varmet dem, gav dem drikke og fikk dem i god behold. De fikk etter hvert tak i en organisasjon som hjalp dem og ba dem legge ut bilder for å få flere til å komme. Når det kom flere, lagde de mat og leverte til alle frivillige. Resturanten holdt de stengt. Nok en gang fikk han meg til å tenke hva de er laget av. Vi har spurt han når han sover og når han spiser selv. Da ler han det bare bort. Dette paret har hjerter av gull. Det er jeg sikker på.
Mens vi var der kom også en gruppe advokater og tolker til kafeen. Disse skulle hjelpe Nicos slik at flyktningene som kommer til kafeen kan få skriftlig info på sitt språk om hva som er lurt og ikke å si i avhør. Alle flyktningene må inn i lange avhør. Opp til 8 timer har jeg hørt noen har måttet sitte i avhør. Her kan noen setninger være avgjørende for om du får bli eller om du blir sendt tilbake. I verste fall kan det være avgjørende for om familien din blir splittet eller ikke. Flere har opplevd at kona får bli og mannen må dra eller omvendt uten at de har forstått hvorfor. Dette er noe «a home for a day» også vil hjelpe dem med.
Vi fikk også en positiv melding om at flyktningedama som trengte sko tidligere men som måtte tilbake til leiren pga egen sikkerhet slik at vi ikke rakk å handle sko, ble overlykkelig over at vi hadde kjøpt sko til henne.
Kari hadde også satt igjen en koffert som hun hadde med full av klær nedover som ble til stor glede for en flyktning som skulle reise tilbake til Irak med sin familie. Han så ingen fremtid her så han reiste heller heim. Nå fikk han plass til å få med seg tingene deres når de reiste.
På lageret i dag har det skjedd stor fremgang. Alf holder på å snekre hyller slik at vi får et mye bedre system, og Bjørn som er ny er også snekkerkyndig og hjalp til å snekre. Det er behov for mennesker i alle slags grupper her. Vi var 3 damer på lageret i tillegg i dag så vi fikk sortert masse Grete fra Dråpen i havet og Ellie fra Nederland som har sittet hver dag på lageret i snart 3 uker å sortert og pakket poser. Hun reiser hjem på om 3 dager og er veldig gla for at vi får gjort så masse der, hun var lenge bekymret for hvordan det skulle bli med klærne når hun reiste heim.
Ellie har også kjøpt symaskiner, en lærsymaskin og en vanlig. En av mennene som bor på lageret er nemlig skredder og hun ønsket å bidra til at han kan få en inntekt. Han har sittet å sydd vesker på lageret når vi har vært der. Det er så viktig at flyktningene får fylle dagene med noe meningsfullt.
Nå er det snart klart for ny patruljering. Bare siste døgn har det kommet 5 båter, så det er viktig å være skjerpet. Siden kilder informerte om 170 solgte redningsvester er det nok mange igjen enda, for i båten som kom var det 2 stk som hadde redningsvest. 2 av 60. Det vil si at hadde denne båten kantret er sannsynligheten for at minimum 58 stk ville druknet denne natta. En forferdelig tanke.
Hadde tidligvakt denne natta. Etter en time med patruljering fikk vi melding fra ERCE, den ene organisasjonen vi samarbeidet med om mulig landing. Vi kjørte mot landingsstedet og kom akkurat tidsnok til å se at båten kom i land. Vi hoppet ut av bilen og tok med oss utstyret vi trengte før vi gikk bort. I slike situasjoner er det viktig å holde roen og ikke skape kaos.
Der båten landet var det en bratt kant, jeg gikk med en gang i gang med å løfte opp barn og babyer og ta tak i hånden til de voksne slik at de kom seg opp. Det var mange våte barn og kalde, våte hender, men alle var de svært takknemlig for hjelp og satte tydelig stor pris på et smil og en klapp på skuldra når de kom opp. Noen hadde også med bagasje som jeg tok imot.
Når alle var trygt oppe ved veien delte vi ut tepper. De som frøs mest fikk «emergency blankets», varmefolie man leger inn til huden og pakker inn mennesker som er nedkjølt i. Etter å ha delt ut tepper til alle som ville og pakket dem inn i emergency blankets gikk jeg til å skifte sokker på barna, også her med folie på innsiden slik at de fort ble varme, jag gav vann til de som trengte det, jeg fant luer og votter til barna, samt gav dem varmeposer som de kunne legge inn i vottene. Plutselig hadde jeg også gitt mine tova votter til en jente som frøs på hendene.
Jeg hadde på forhånd pakket lommene med smarties esker, disse ble veldig godt mottatt av barna. Hele denne mottakelsen foregikk med en veldig ro og alle var veldig takknemlige for god hjelp.
Jeg hjalp også en dame som hadde blitt sjøsyk og satt å kastet opp, hun ble veldig gla når jeg kom å holdt rundt henne, og holdt henne i hånden mens en lege fikk sjekket at det ikke var mere alvorlig.
Jeg pratet med en syrisk kvinne som hadde reist over, alene med sine tvillinger på ca 5 år. Mannen hennes var i Sverige og hun håpet en dag å skulle få komme dit. Jeg fikk mange historier, noen på engelsk og noen på tegnspråk. Man er ikke avhengig av samme språk for å bli forstått. Jeg fikk gitt så mange klemmer, holdt så mange hender og gitt mange klapp på skuldra denne natta. Det er en av de beste følelsene jeg har hatt. Disse 53 menneskene som kom i denne lille gummibåten var så utrolige glade for å ha nådd land, de var tydelig også veldig takknemlig for å bli møtt på en slik varm måte. Jeg er så utrolig stolt av dette teamet. Alle var veldig flinke og profesjonelle. En dame ble hentet i ambulanse, foruten det gikk alle selv inn på bussen de ble hentet av.
Det ble litt leting når de skulle reise etter bager og utstyr de hadde med, det sårer mitt hjerte at en bag sto igjen. Dette var kanskje de eneste eiendelene til noen, alt de hadde med seg fra hjemlandet. Det sto også igjen 4 par sko, nå må helt sikkert disse gå uten sko i flere dager. Sko er ikke det letteste å få tak i.
Alt i alt gikk denne redningsaksjonen veldig bra og fint for seg. Disse menneskene vil bli i hjerte mitt for alltid. Jeg sovnet denne natta med en god følelse av å få gitt av meg selv og for at disse menneske iallfall fikk litt godhet før de kommer til «Moriahelvete». Men mange av disse vet hva som venter og de vil dette. Forstå det den som vil.
De som enda tror av flyktningkrisen er over så er de kalde fakta at bare det siste døgnet har det kommet 6 båter med over 200 flyktninger til øya. Ingenting er over, vi må bare hjelpe. Jeg kan si allerede nå at jeg skal tilbake. Jeg vil gjerne at flere blir med meg. Dette kommer ikke til å stoppe på mange år.
Var oppe tidlig etter nattevakt. Vi har tidligere hatt 1 stor plastboks i bilen med utstyr, samt en pose som holdt på å gå i stykker. Dette erfarte jeg var litt lite lettvint og bare dra med sag når båtene kom. Det ble mye fram og tilbake mellom bilen, og det er ikke alltid man får parkert nå nært.
Jeg gikk derfor igjennom alt utstyr vi hadde og så hva vi trengte og kjørte for å handle. Der har gått mye vann, sokker og luer de siste nettene, så jeg kjøpte en hel del av dette. Jeg kjøpte også smukker da dette kan være en god måte å roe ned babyer da amming ikke er det letteste rett etter ankomst. For at barna skulle få noe å tenke på kjøpte jeg også smartiesesker, noe som ble satt stor pris på forrige natt, og masse små lekefigurer som kan være en god trøst for dem.
Jeg handlet inn 6 bager i 3 forskjellige farger, 3 i hver bil og merket bagene godt etter jeg kom tilbake.
Vi har nå i hver bil bager med dette innholdet: bag 1: vann, bag 2: voksenbag, luer, votter, skjerf, sokker, emergencyblankets og hand varmere. Bag 3: barnebag: votter, luer, sokker, dropseskker, småleker, smukker, emergencyblankets og håndvarmere. Vi har også en bag vi tar imellom begge bilene med ull klær for voksne og barn samt bleier. Vi fokuserer på å bytte bare sokker og få på lue og votter, samt pledd og emergency blankets, men dersom noen faller i vannet er det greit å ha noe.
Vi lærte også av de andre gruppene at det var lurt å klippe opp energenctblankets i passe størrelser og putte ned i sokkene slik at det er klart til bruk, så Bjørn og Grete klippet og pakket sokker for harde livet mens jeg merket bager.
Vi reiste også opp til lageret en tur, jeg hadde handlet inn gardintrapp slik at vi slipper å balansere på stoler når vi skal klatre opp og jeg kjøpte 10 plastbokser slik at vi fikk et mye bedre system og bedre oversikt. Tape og tusjer for å merke handlet jeg også, samt flere tåteflasker.
Vi fikk jobbet flittig noen timer, Alf og Bjørn med hyllene og Jeg og Grete med klær. Vi jobber godt sammen alle som er her. Alle er de gode mennesker som er her for å gjøre en forskjell, og det gjør de virkelig!
Donasjoner kommer stadig inn og nå også fra mennesker jeg ikke vet hvem er. Hadde aldri kunne drømt om dette. Prøvde å samle inn penger før jeg dro, både i form av kun donasjoner og gommesalg. Gommesalget gikk godt, fikk også noen donasjoner av mine nærmeste, men der er nå folk har våknet. Tror det handler om at nå ser de at pengene kommer direkte frem, ikke via mellomledd, men direkte til saken. Jeg skal gjøre meg opp en ny oversikt over donasjonene i dag. Jeg er så utrolig takknemlig for muligheten dette gir for å få gitt hjelp at jeg vet ille hvordan jeg kan få takket nok. Visste jeg hadde gode venner rundt meg, men hadde aldri drømt om at de var så gode.
Nattevakta fra 11-3 gikk rolig for seg. Man bli veldig fort nært knyttet og fort kjent når man sitter 4 timer i bil sammen. Gode samtaler samtidig som man speiler utover vannet. Denne natta var stjerneklar og månen lyste opp slik at man så langt. Det var rolig sjø og en ugunstig natt for overfart da de lett blir oppdaget av tyrkisk kystvakt.
Det er hardt å skrive dag 8. Da vet jeg at dette snart er over. Godt skal det bli å komme hjem til mine, men hardt skal det bli å reise fra alt dette.
Jeg har vært på ny handletur i dag. Masse bokser får å få et skikkelig lager. Det begynner virkelig å bli en stor forskjell det oppe. Håpet vårt er jo at det skal bli såpas orden at flyktningene som er på «a home for a day» selv skal få komme inn å velge seg klær og utstyr. Men i det kaoset som har vært har ikke dette vært mulig å vi har måttet bakke poser til dem etter størrelse. Men nå begynner det snart å være mulig å i alle fall gå litt flere der inne. 3 av de som er her med dråpen i havet har før vært med å drevet en slik «dropshop» i Hellas og på Kios og vet hvordan det kan fungere. Dette er til god hjelp. Der fikk de 100 «dråper» hver uke og fikk komme å handle med disse. Alt utstyr var da priset med «dråper». Dette er da vår drøm med dette prosjektet.
Vi handlet også inn to mindre gardintrapper. Nå som Alf og Bjørn har ordnet hyller helt opp til taket omtrent må vi på under 165 finne en løsning. Sopelimet måtte også vike for kost og støvbrett. Vi oppdaget også at det var veldig lite damebind, så jeg og Grete dro nok en gang ut på handel. Vi prøvde å finne en annen butikk enn den vi vanligvis går på, og vi klarte å rote oss opp i en fjellandsby med de smaleste gatene jeg noen gang hadde kjørt bil i, og med store brostein som de sikkert ikke har gjort noe med på 100 år. Det var da jeg angret på at jeg klagde på første leiebilen jeg fikk, som var iskald, men samtidig en god del mindre. Etter å ha kjørt igjennom denne byen med høy puls, funnet et apotek og handlet mere bind, kom vi oss omsider velberget tilbake. Vi hadde fått en opplevelse som koblet oss litt bort fra det vi holder på med. Det er viktig det også når man står i en sånn situasjon.
Vi spiste tidligere på dagen lunch hos «A home for a day» med de andre frivillige. Jeg skrev tidligere om flyktningen som skulle reise til Irak og fikk kofferten til Kari. Det viste seg at de heller hadde gitt denne til en alenemor med 3 barn som skulle reise til Hellas med barna dagen etter.
Mustafa som denne mannen het, jobbet på lageret i dag. Han løp rundt som en helt, bar pappesker og gjorde som vi sa. Hans bror, Noor som var tv-reporter jobber hver dag på «a home for a day» og Mustafa serverte oss sterke historier under lunchen. Noor viste frem store arr på armene sine, han hadde blitt truet med kniv til å slutte å publisere ting. Men som han sa: «det er jo jobben min.» så han fortsatte. Han fortalte om hvordan mafia i Irak gjorde det de kunne for å stoppe han. Tilslutt så var nok veien over havet den beste utveien. Med seg på ferden hadde han også sin bror som hadde jobbet som drosjesjåfør og hadde blitt skutt etter to ganger av mafiaen. De forklarte at det var veldig mye korrupsjon og ikke trygt der.
Mustafa hadde havnet i Finland, men reiste tilbake hit fordi kone og barn satt i leir her og fikk ikke komme etter. Nå har han altså bestemt seg for å reise tilbake selv om han er klar over at sannsynligheten for å dø der er stor. Men han har bestemt seg for å dø i hjemlandet sitt for her på Lesvos fins ingen fremtid. Dette tiltross for at han tar to små barn, pluss babyen i magen, og sin 19 år gamle kone med seg. Foreldrene som enda bor i Irak råder han til ikke å komme, og Noor vil ikke han skal reise. Men han reiser. Han får penger av både greske myndigheter og Irakiske myndigheter for p reise tilbake. Først ofrer man livet over havet for å komme seg bort, så reiser man tilbake. Av to onder veier hans kjærlighet for heimlandet tyngst.
Vi dro selvfølgelig å kjøpte koffert til denne mannen. Vi fylte den også med en liten ball til hver av barna og en bitteliten sparkedress til en Irakisk baby som den vordende far kalte den. Han hadde nemlig fra før en gresk gutt også. (Født i leiren) Men denne nye babyen skulle bli Irakisk.
Jeg fikk også tatt avskjed med Ellie. Denne bestemora som hver dag har vært på lageret når jeg kom dit. Hun reiser hjem til Nederland i morgen etter 3 uker her. Jeg fikk en skikkelig bamseklem og fikk invitert henne til Namdalseid.
Jeg skulle egentlig på nattevakt i kveld. Men gode Grete tilbød seg å ofre sin eneste fri natt for at jeg skal få hvile min smertefulle kropp og bli litt bedre til i morgen. Med litt overtalelse fra også Alf og Bjørn takket jeg ja til dette. Dette sier mye om hvor gode disse menneskene som jeg jobber med er. Så mange hjerter av gull har jeg aldri før sett samlet på en og samme plass.
Våknet i dag for første gang på turen uthvilt, uten hodepine og uten så masse smerter i kroppen. Setter så stor pris på at de rundt meg passer på meg når jeg som 32 åring ikke klarer dette selv. ? Jeg er blitt flinkere til å lytte til kroppen hjemme, men her går jeg bare på med full styrke og tar støyten etterpå. Jeg vet det vil komme en tid der kroppen ikke helt er venn med meg når jeg kommer heim, men er det EN ting som er verdt det så er det dette her. Kommer til å syns at alt av smerte første uka etter dette ikke gjør noen verdens ting. Om jeg så må sitte i rullestol når jeg kommer heim, noe som mye tilsier at jeg må, så er det HELT ok! Jeg vet at det ikke er for alltid men bare for noen dager/uker. Revmatismen får bare vente til jeg er i Norge, her har jeg ikke tid til å ha besøk.
I natt har ingen båter nådd land, men i alle fall to båter er plukket opp fra sjøen. Disse blir da bragt i land enten på Lesvos, eller dersom de er på tyrkisk side, tilbake til Tyrkia. Da har noen helt sikkert brukt alle sine penger, kanskje også familien sine penger for å ha mulighet til å dra. Når de kommer i land, i alle fall på gresk side, blir båten stukket hull på og båtmotoren konfiskert av politiet. Jeg kan derfor forstå den store gleden når de kommer i lang på riktig side. Bildet jeg legger med er hentet fra en side jeg følger der de legger ut hver dag om det har kommet båter. Dette er fra en video i natt der de hentet opp en båt. Her har heldigvis en del redningsvest men langt fra alle. Mange har også på deg både 2 og 3 jakker i stedet og ville ikke hatt sjanse til å svømme selv om de var svømmedyktige.
To stykker i mitt team observerte en såkalt «pick up» (kystvakta plukker opp båtene) en natt. Den foregikk ganske lenge. De i båten torde ikke gå opp i båten. Vil tro at de ikke visste hvilken side de var på og var redd for å bli brakt tilbake. Det finnes også, som tidligere forklart menneskesmuglere som ikke har gode hensikter og også er noe flytningene er redd for. Heldigvis gikk det bra også denne natta.
Her nede går det mye i engelsk, «Petter Solberg engelsk» for min del, men jeg tar meg i å både skrive engelske ord i teksten og bruker også engelske ord til mine Norske medarbeidere. Det et utrolig hvor fort man omstiller seg.
Jeg kjørte opp til lageret i dag også. På tur opp dit svingte jeg innom en lekebutikk der jeg brukte siste rest av donasjoner på babyleker. Vi pakker hver dag poser for babyer. Disse får også en leke, men denne kassen begynte å bli tom, sa jeg valgte å fylle den.
Dagen i forveien ble jeg forespurt om å ordne med tolk til TV 2 kom i dag. Jeg fikk ordnet med at Noor (tv journalisten fra Irak som jobber mye på «a home for a day» ) skulle tolke. Da jeg kom opp på lageret fikk jeg beskjed om at dette skulle skje i dag kl 13.00. I og med at Noor ikke var der måtte jeg kjøre ned til Cara tepe. Den minste leiren for å hente han. Når jeg hadde plukket han opp og kjørt et stykke fikk han telefon av sin bror, han ville også bli med. Så vi snudde og hentet han også. Ikke før jeg visste ordet av det hadde han også tatt med sin sønn som satt smilende i baksetet og vi kjørte opp til lageret. Det finnes en liten risiko når vi tar flyktningene inn i bilen. Man kan fort bli mistenkt for å være menneskesmuglere. Denne risikoen var jeg ikke redd for å ta, jeg bærer med meg id kort og pass slik at det ikke skal være noen tvil.
TV 2 lot vente på seg, så vi tilbrakte mange timer med disse tre. Jeg la en del jobbing til side for å leke med denne krabaten på 3 år. Det ble masse klemmer, lek og en god del runder med å synge «bæ, bæ lille lam» og «ro, ro til fiskesjær». Noor fortalte om turen han hadde over havet. 3 turer hadde han før han kom over. Første to ganger ble han plukket opp at tyrkisk kystvakt og bragt tilbake. Disse to turene betalte han 400 dollar og 450 dollar for. Siste tur betalte han 350 dollar for, for da var været mer ruskete. Han fortalte også at de ringte politiet når de kom til Lesvos, men at de fremdeles måtte vente i 9 timer før de ble hentet av buss. Han viste meg også hvor de kom i land. Ca 500 meter fra hvor vi bor når vi er her.
Noor bodde først i Moria leiren men fikk flytte ned til Cara tepe leiren for å bo med hans bror og familie. Der bor bare familier. Nå når hans bror reiser hjem igjen må han mest trolig tilbake til moria, men han har et håp om å få bo hos Niccos.
Som dere kan se på hånden til Noors bror har han et stort sår. Dette fikk han etter at han satte på buss, og det ble slåssing mellom flere grupper. Han prøvde å gå imellom å stoppe dette og det ble dratt kniv som han ble truffet av.
Vi spiste også lunch sammen med en organisasjon som har kommet for å sette opp dusjer i Moria. Dette trengs virkelig og de pratet også om at Dråpen i have kunne være med på dette etter hvert.
Etter at reporterne fre TV 2 kom å hentet Noor tilbød vi å kjøre Mustafa og hans sønn tilbake til leiren, men de ville være igjen der, for nede på leiren var det ingenting å finne på. Han foreslo at vi kanskje kunne kjøre sønnen ned, men det måtte vi si nei til ettersom hans mor, som skulle ta imot han ikke hadde mobil og vi hadde ingen garanti for hvem vi gav treåringen til, så han ble også igjen.
I natt skal de hyggelige menneskene fra tv2 være med oss i bilen på nattskiftet. Min siste nattevakt for denne gang.
Siste dag på Lesvos. Nattevakta gikk rolig for seg, foruten at det var en del aktivitet på sjøen. Vi leste i ettertid at de hadde plukket opp en båt på gresk side med 56 mennesker utenfor oss. 20 barn , 8 damer og 28 menn.
Jeg gikk også langt over min komfortsone når jeg lot meg overtale ti å la meg intervjue av TV2. Sitter enda å lurer på hva jeg egentlig sa. Har vanligvis ingen problemer med snakketøyet men med kamera og mikrofon blir ting straks annerledes. Håper om ikke annet at jeg pratet norsk. ?
Vi gikk også ned til der båten jeg var med å tok i mot kom. Båten lå der enda. Det var en litt merkelig følelse å se plassen nå. Alt virket så annerledes nå enn den natta. Den skråningen jeg hjalp menneskene opp virket så mye mindre bratt nå, og når jeg så nærmere etter kunne de bare ja gått 10 meter lengre bort, så hadde de sluppet denne. Men når de kommer ut av båten er det eneste de tenker at de vil bort fra sjøen og velger automatisk raskeste vei, selv om den ikke er enklere.
Jeg valgte i dag å ta en litt rolig formiddag. Ville se litt av Mytilini og være litt turist i noen timer. Dette var en god måte å roe kroppen litt ned etter mange dager med mye jobbing.
Jeg satte meg ned for å bestille meg en frokost, da kom en tigger forbi med et lite barn hengende slapt helt livløs i armene sine. Han fortalte at han måtte ha medisin for barnet var sykt. Jeg vet at dette er arrangert, hodet mitt ropte nei, men hjertet mitt sa ja, så det ble 5 euro på han. Jeg så han også en time senere gå å bære på barnet helt livløst, sovende. Det fikk meg til å tenke på alle de historiene jeg har hørt om de som doper ned barna sine for så å tigge penger. Mammahjertet mitt gråt for denne gutten.
Etter å ha vært litt turist dro jeg opp på «a home for a day» for å si farvel og for å plukke opp Grete. På tur dit bestemte jeg meg for en siste gang å kjøre forbi Moria, jeg vil gjerne ha med meg disse bildene videre slik at jeg kan huske hvor godt vi har det. På tur opp dit kjørte jeg forbi en enslig flyktning som gikk med en liten pose poteter. Da hadde han sikkert gått 3-4 km en vei, som det er på butikken for å kjøpe noen poteter. Jeg hadde sååå lyst til å spørre han om han ville sitte på, jeg var nære på å stoppe flere ganger etter å ha passert han, men fornuften sa at dette kunne jeg ikke gjøre i og med at jeg også kjørte alene.
Når jeg kjørte opp observerte jeg også godt voksne damer som gikk i veikanten å kikket etter planter de kunne lage mat av. Jeg så også barn med flere nummer for store sko og masse mennesker med fortvilelse i blikket. Jeg fikk høre i dag at det kun et 25 politimenn i leiren. 25 politi som skal passe på 7000 flyktninger med forskjellig kultur og religion som er stuet sammen på et veldig lite område. En del av disse velger faktisk å flytte ut av leiren å heller bo på gata.
Etter å ha spist en siste lunch på «A home for a day» samtidig som gitargruppa, som kommer flere ganger i uka til kafeen for å lære seg å spille var der, dro jeg og Grete på aktivitetssenteret «One happy family». Her fikk vi en grundig omvisning og informasjon om hva de drev med her.
Her jobber det pr nå 15 frivillige, de som jobber her må være minimum 2 uker å være over 20 år. Det jobber også 53 flyktninger her. Hele konseptet går ut på at de jobber MED flyktningene og ikke for. Her får alle som kommer mat hver dag, og alle voksne får 2 «bonger» de kan bruke på hva de vil, barna får 1 «bong». Disse kan de bruke f.eks i kiosken der de selger hygieneartikler og bleier, eller de kan bruke det til å kjøpe klær i «klesbutikken» de kan bruke de på å leie bok i biblioteket (da får de tilbake bongen når de leverer boka tilbake. De har også «kino» der de viser film hver dag, de har frisør som de også kan bruke bongene på, de har en kafe der de kan kjøpe kaffe eller te med bongene og de har også et aktivitetsrom for barn under 7 år, de har et rom med en skredder, de har dansetimer, kjøkkenhage, kvinnesenter med aktiviteter bare for damer, de har en skole og legesenter, treningssenter og mere til. Dette har de fått til med veldig lite midler og kun sponsormidler og frivillige. Dama som viste oss rundt kom for å være i 5 uker og har snart vært der i et år. Flyktningene som jobber her får ikke lønn, men andre goder i form av mat og klær. Det å fylle dagene med noe er like viktig for dem som for oss. Innom dette aktivitetssenteret er der gjennomsnittlig 600 flyktninger innom hver dag. På det meste 1000 stykker.
Jeg ble veldig imponert over å se alt denne lille plassen inneholdt og hva de har fått til. De som var der virket som de koste seg og hadde det bra. Godt å se at de har dette stedet. Baksiden er at det har kommet en del enslige mindreårige som hadde det alt for godt og ikke ville dra når de stengte. De hadde forsøkt å få hjelp av politiet til å løse problemet, men på denne øya har politiet allerede sprengt kapasitet og trengte 5 timer på å komme.
Etter å ha vært på «one happy family» hadde vi en avskjedsmiddag. Avskjeder er alltid noe dritt. Disse menneskene har vært en del av bobla mi over flere dager og jeg har blitt glad i alle. Jeg leverte også fra meg Id kort og vest og hadde avslutningssamtale med koordinator. Det er rart å gi fra seg vesten og kortet som har vært en del av din identitet de siste dagene, og hardt å svare på spørsmål om hva som har gjort mest inntrykk, men et spørsmål var enkelt å svare på: Føler du ar du har fått gjort en forskjell: JA! Det gjør jeg.
Det er også to firebente som har fanget hjertet mitt mens jeg har vært her. To valper har bodd på hotellet den siste uka. De har selvsagt fått bodd litt på rommet mitt også, og jeg har også sjekket muligheten for å ta dem med meg hjem. ? I dag pratet jeg med han som er sjefen her, og han ville prøve å skaffe disse gatehvalpene et hjem, han ringte blant annet en organisasjon på øya som hjelper til med dette.
Alt i alt så har jeg vært bare en dråpe i havet, men det har vært en fantastisk reise og opplevelse. Alle som vurderer å reise ned å hjelpe bør bare gjøre det. En opplevelse for livet. En fin opplevelse!
Takk til alle som har tatt seg tid til å lese om min reise, takk til alle som har donert penger, klær og utstyr slik at jeg har hatt mulighet til å bidra mer og takk til alle de herlige menneskene jeg har møtt her nede, takk til Lokalavisa #fjordtilfjord som ville følge meg og ikke minst, takk til Mann og Barn som har latt meg dra og holdt fortet hjemme.
Les også del 1, som ble skrevet før avreise. Trykk her for å gå dit.
