Lokalavisa #fjordtilfjord presenterer en artikkelserie om den historiske ferdselsveien over Namdalseid skrevet av Erik Stenvik. Dette er artikkel en av tre.

Før veier og kjøredoninger fantes var båten det foretrukne transportmiddelet sommerstid. Det var lettere å ro eller segle enn å ta seg fram til fots i ulendt terreng. Utaskjærs var det risikabelt å ferdes i små åpne farkoster og vindens luner gjorde skipstrafikken langsom og uforutsigbar, derfor ble fjorder og vatn foretrukket. Når den ene vassvegen tok slutt var det om å gjøre å ta korteste veg over land til den neste. Et eid er ei innsnevring av landskapet med vann på begge sider, og slike eid var av stor betydning for ferdselen før i tida. De var også viktige møteplasser og sentra for makt og kontroll. Var avstanden kort og terrenget gunstig ble det betegna som drageid fordi båten kunne dras over land til neste fjord, hvis ikke var en avhengig av å låne eller leie båt på andre sida, eller ha egen båt på begge sider.

Eidet mellom nordenden av Trondheimsfjorden og Løgnin, som er den sørlige utløperen av Namsenfjorden, har fra de eldste tider vært et bindeledd mellom Sør- og Nord-Norge. Det er omtalt i sagalitteraturen og rikt på kulturminner. Funn av arabiske sølvmynter og en større sølvskatt fra vikingtid bekrefter områdets betydning den gang. Fra gammel tid het det bare Eid, eller Eldueid etter den dominerende gården og middelalderens kirkested på sørsida av eidet. I dansketida fikk det navnet Namdalseid, eller «Nummedalseidet» som det ble skrevet. I dagligtale kalles det fortsatt bare for Eidet lokalt.  Etter at dampskipene ble satt i trafikk og bilen fikk innpass har de indre vassvegene tapt i betydning, men vegen over Namdalseid er fortsatt et viktig bindeledd mellom Innherred og Namdalen.

Innledning

Under siste istida var Norge dekt av ei tjukk iskappe. Vekta av ismassene pressa landet ned, og da isen trakk seg tilbake for 10 – 12 tusen år siden sto havet mye høgere enn det gjør i dag. Derfor finner vi skjell i leira langt over det som er dagens havnivå. Den gangen gikk sjøen over det som i dag er eidet mellom Hjellbotn og Løgnin, og Fosen var ei stor øy utafor kysten.

Da isen smelta og vekta av den forsvant, begynte landet langsomt å heve seg. Den gang de første skinnkledde steinalderfolkene kom padlende inn fjordene var Eidet mye smalere enn i dag, og våre dagers bergtopper stakk opp som øyer og holmer i sjøen. I vikingtida regner vi med at havet sto omlag 4 meter høgere enn i dag, og mye nytt land er kommet opp av sjøen på 1000 år. Så seint som på 1800 tallet var Årgård utgangspunkt for båttrafikken nordover, og Åsneset ble skilt ut fra Årgård først i 1799. Før den tid stod sjøen så høgt at det ikke var rom for noen gård der. Fortsatt hever landet seg med ca. en halv cm. Per år.

Så lenge det har bodd folk i disse traktene har vegen over Eidet vært bindeledd mellom sør og nord. Amund Helland utga i 1909 verket ”Norges land og folk” som er ei topografisk og statistisk beskrivelse av landet. I det bindet som omfatter Nordre Trondhjems Amt sier han dette om kommunikasjon og samferdsel: ”Retningen af hovedveiene i Nordre Trondhjems Amt er ved landets form, og disse færdselsveie eller rideveie er vistnok gamle. En vigtig vei har den over Namdalseidet været fra Hjellebotn over Elden til Aargaard. Fra omegnen af Trondhjemsfjorden kan man komme til Hjellebotn paa baad, og fra Aargaard eller Rødhammeren paa den anden side af det brede eid kan man atter reise med baad eller skib, saa den gamle vei fra Trøndelagen til Nordland har gaaet over eidet, og den er allerede benyttet af Harald Haarfagre, da han overfaldt Thorolv Kveldulfsøn paa Sandnes”.

Ferdselen over Namdalseid er kjent fra den norrøne sagalitteraturen som ble nedskrevet på Island i middelalderen, og da den første postruta til Nord-Norge ble starta i 1663 gikk den igjennom Innherred, over Eidet og videre sjøvegen nordover. Hjellan var nordligste postbondegård i Innherred mens Bjørg var postbondegård nr.1 og Bratlia postbondegård nr.2 i Namdal Fogderi. I 1804 ble postruta lagt om, men den gikk fortsatt over Namdalseid, med Elda og Årgård som poststeder.

Fattigfolk tok seg fram til fots, men for de som hadde råd fantes det skysstasjoner der skysskafferen hadde plikt til å holde hester som kunne bringe den reisende videre til neste skysskifte. Han skulle også sørge for kost og losji for de reisende. For dette hadde han lønn fra fogden og tok dessuten betaling av de reisende etter faste satser. Nordover fra Steinkjer har det vært skysstasjoner på Vikan, Østvik, Hjellosen, Elda, Berre, Årgård og Rødhammer. Overgang til biltrafikk førte etter hvert til at skysstasjonene ble overflødige og ordninga falt bort.

En av de aller første bilrutene i Norge var den fra Steinkjer til Rødhammer som ble starta i 1908. Da måtte det være med en mann i tillegg til sjåføren som skulle hjelpe til holde styr på de vettskremte hestene de møtte underveis, og turen tok om lag tre timer selv uten punkteringer og andre uhell, som det var mange av til å begynne med.

11. september 1909 vedtok Odelstinget at herredstyrene skulle avgi ”udtalelse hvor kjørsel med Motorvogner foregaar”. Namdalseid herredsstyre vedtok i møte 30. oktober samme år ei uttalelse som konkluderer slik: ”Af hva der er anført vil det fremgaa, at herredet har liden nytte af Automobiltrafikken, da den kun leder til ubehageligheder for kjøretrafikken, tillæg i  veibyrden og skattetab”. Herredstyret viser til at bilene skremmer hestene, og at en mann har brukket benet ved møte mellom bil og hesteskyss. Hovedvegen, som tidligere var en av de beste i amtet, er ødelagt av de tunge automobilene og krever økt vedlikehold og opprustning. Det vises også til at autmobilselskapet har overtatt postbefordringa og nesten all persontrafikk i sommerhalvåret, og at herredet taper skatteinntekter på dette fordi selskapet er fritatt for skatt til kommunen.

Bilruta ble likevel en stor suksess, og trafikken over Eidet økte kraftig. Skyssboka fra Rødhammer viser at det i perioden 1904 til 1908 i gjennomsnitt var 245 personer som ble befordra med hest. Første året (1908) hadde bilruta 668 gjennomgangsreisende passasjerer og bare 5 år seinere i 1913 hadde antallet økt til 1734. Med tog, bil og båt kunne strekningen fra Kristiania til Namsos nå tilbakelegges på bare litt over et døgn, nærmere bestemt 26 ½ time om alt gikk etter ruta. Det var langt raskere enn med dampskip langs kysten.

I dag går trafikken som en uendelig strøm av kjøretøy av alle slag langs riksveg 17 døgnet rundt, og Namdalseid er fortsatt bindeleddet mellom sør og nord med avgreining vestover til Osen og Flatanger, men hva vet vi egentlig om ferdselen i eldre tider, og hvor gikk vegen?

Skriftlige kilder

Egilssoga er nedskrevet på Island ca. år 1200 etter muntlige overleveringer. I kapittel 22, ”Kong Harald drep Torolv Kveldulvsson”, får vi høre om hvordan det gikk til da Harald Hårfagre reiste fra Lade for å ta livet av høvdingen Torolv Kveldulvsson på Sandnes i Nordland: ”Han gjorde seg ferdig så snøgt han kunde, gjekk om bord på skipa sine, og rodde innetter fjorden om Skarnsundet og så om Beitsjø inn til Eldeeidet. Han let skipa etter der, og fòr nord over eidet til Namdalen. Der tok han nokre langskip som bøndene åtte, og gjekk om bord på skipa med folka sine. Han hadde hirden med seg, nær tre hundre mann, og fem eller seks store skip.”

Kongen hadde allerede sendt brødrene Sigtrygg og Hallvard for å ta livet av Torolv, men de for med skipa sine ut fjorden, og fikk motvind da de runda Ørlandet. Ved å velge leia over Eidet kom kongen først, overraska Torolv og vant over han. Trolig er det ei misoppfatning av denne soga som ligger bak den utbredte forestillinga om at Harald Hårfagre (og andre på den tida) skal ha dratt skip over Eidet.

I et islandsk handskrift som munkene i Flatøy-klosteret skrev ned på 13- og 14-hundretallet som har fått navnet Flatøyboka, finnes et sagn om hvordan Norge ble bygget. Det forteller om to brødre, kong Gor og kong Nor. De ble enige om at kong Nor skulle rå over fastlandet, som han kalte Norveg (Norge), mens kong Gor skulle være sjøkonge og rå over alle øyene, det vil si alt land som lå vestafor der han kunne styre skipet sitt når han seilte langs kysten.

Slik står det videre i Flatøyboka:

”Gor hadde øyene, derfor ble han kalt «sjøkonge». Sønnene hans het Heite og Beite, de var også sjøkonger og store villstyringer. De herjet mye i riket hos Nors sønner. Det kom til mange kamper mellom dem, og snart seiret den ene, snart den andre av partene. Beite la seg inn i Trondheimen og herjet der, han holdt til der det nå heter Beitsjø og Beitstad; der lot han dra skipet over land fra Beitstad nord over Eldueid (Namdalseid); han satte seg i løftingen og holdt om styrvolen, på den måten tilegnet han seg alt land som lå i babord. Det er mange bygder og et stort land”.

Dette er et gammelt sagn, og må sjølsagt ikke oppfattes som bokstavelig sannhet. Likevel viser dette at islendingene hadde god kunnskap om Norge, og at Beitstaden og Namdalseid var steder ved en viktig ferdselsveg fra gammelt av.

Link til del 2 i serien: https://fjordtilfjord.no/eid-historiske-ferdselsvegen-namdalseid-del-2-3/