Skrevet av: Siv Randi Kolstad
(Artikkelen er også publisert på Kvinnespor.no)

En forskjell i kvinne- og mannsarbeid var at mannen i større grad var konsentrert om én arbeidsoppgave om gangen. Han gjorde seg i større grad ferdig med en oppgave før han gikk over på den neste, og hans oppgaver varierte fra årstid til årstid. Store deler av kvinnearbeidet bestod derimot av en lang rekke oppgaver som måtte gjøres om hverandre og parallelt og gjentas hver dag – uansett årstid. Arbeidet bestod av matstell, vannbæring og vasking, klestell, barnestell, omsorg for eldre og syke og fjøsarbeid. Som generell bakgrunnslitteratur vil jeg vise til boka til Anna Jorunn Avdem og Kari Melby, Oppe først og sist i seng, som gir en bred beskrivelse av kvinnearbeidet i bondesamfunnet på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.

Matstell
Maten var enkel – både i innhold og tillaging. Sild, fisk, grøt, potetkake og flatbrød ser ut til å ha vært «hovedingrediensene», og det ble spedd på med litt kjøtt og ovnsstekt brød i høytidene og melkemat hvis en hadde ku eller geit. Måltidene var tradisjonelt åbit klokka fem-seks om morgenen, frokost rundt åtte, middag klokka 12, nonsmat ca 15.30 og kveldsmat klokka 20. Dyrene ble slaktet til store anledninger, og man slaktet gris på førjulsvinteren så nært opp til jula som mulig. Alt på dyret ble benyttet: kjøtt og føtter ble saltet og lagret, blodet ble brukt til blodpølse, tarmene til pølseskinn, grisehodet ble brukt til sylte, sauehoder var delikatesser som ble spist i jula, fett og talg ble brukt i matlaging, til lysstøping og til såpekoking. Også innmaten av dyret ble brukt til mat. På husmannsplassene var det få dyr, og kjøttmaten ble spart til høytidsdagene. Ellers i året var sild og poteter nokså næringsrik og vanlig kost, og flatbrød, hovedsakelig av bygg og havre, ble brukt så godt som til alle måltider.

Vann
Vannbæring var langt på vei kvinnearbeid, og det var behov for mye vann. Hver ku trengte omtrent 30 liter vann per dag. Ei bøtte tok en 16-17 liter, og den var også tung i seg selv. Til sammen kunne børa på ett børtre komme opp i 60 kilo.^[1] Det trengtes også vann til matlaginga, og til persontig hygiene. Det var vanlig å vaske seg hver lørdag – muligens noe oftere for kvinner. Vannbehovet til oppvask varierte etter hva en hadde og brukte av tallerkener og bestikk, og gulvvask varierte i hyppighet fra hver lørdag til to ganger i året. Det ble aldri brukt mer vann enn høyst nødvendig: kvinnene fikk innprenta at «den som itj kain spar på ve og vatn bli itj bergan […] «.^[2]

Barnestell
Mange av husmannsbarna begynte å arbeide selv allerede fra sju-årsalderen, og slik forsørget de seg selv etter dette. Mens barna var mindre, var barnestellet moras ansvar. Dersom husmannskona arbeidet på gården i onnene, kunne dette bli vanskelig å kombinere med barnestell. En kvinne fra Sandvollan forteller dette:

Barna måtte vel styre seg som best de kunne, hvis det ikke fantes voksne folk i nærheten, noen steder kunne det jo være en gammel kone i huset, men det var ikke almindelig, sjølvsagt. Kona måtte ofte ta spranget heim for å sjå om det somvar heime, onger eller dyr, det måtte hun ta fra middagskvila så noe utkvilt ble hun ikke. Husker når de f.eks hadde litebarn som skulde ha bryst, så tok de dem med, og la dem i en grasdunge eller en dunge av kornbann,men dette var jo når det var oppholdsvær.^[3]

Den hygieniske standarden var lavere i rundt 1900 enn den ble utover århundret. Store deler av sosialiseringa foregikk ved at barna hjalp til med arbeidet på plassen. Det ble i det hele og store lagt mindre vekt på det vi tenker på med omsorgsarbeid.

Omsorg for eldre og syke
Kår- og legdsordninga var mer utbredt på gårdene enn på husmannsplassene. Dette ga gårdkona større ansvar for eldreomsorgen i bygda enn husmannskona. Kort sagt gjorde forskjellene i husstandsstørrelse at bondekona hadde flere barn og eldre å ta seg av enn husmannskona, men samtidig hadde bondekona flere i tjeneste, slik at ansvarsbyrden ikke lå på henne alene.

Fjøsarbeid
Fjøsarbeidet var tradisjonelt kvinnearbeid. Dersom en hadde hest var denne oftest mannens ansvar, ellers var resten kvinnearbeid. Kvinnens arbeidsdag starta i fjøset, og buskapen skulle stelles to ganger daglig uansett størrelse. På etterjulsvinteren ble det mer fjøsarbeid på grunn av lamming og kalving, og da var det vanlig å gi dyra ekstra stell midt på dagen. Dyra skulle ha høy, og tilleggsfôr som mel av ospebark, lauv og skav av rogn ble brukt for å drøye høyet.^[4] Fjøsarbeidet var fysisk tungt, spesielt gjaldt dette den før omtalte vassbæringa, men også måking av gjødsel gjennom gjødselluka, som kunne være et stykke opp på veggen, var tungt.

[1] Avdem/Melby 1985, Oppe først og sist i seng, s.22 og 39 [2]Henrik Bartnes 1969, Det gamle Beitstaden, s.45 [3]Kvinnelig informant fra Sandvollan, Husmannsminner [4]Ivar Næs 1965, Om levekår og arbeid på Namdalseid i 1850-70-åra. s.44. Trykt i Årbok for Nord-Trøndelag Historielag 1965.