Kronikk av Norsk Fosterhjemsforening Nord-Trøndelag
Oppvekstreformen gir nemlig kommunene et stort økonomisk ansvar for finansiering av forsvarlige barneverntiltak fra 1.1.2022, samt et større faglig ansvar. De barna som sliter mest, trenger ofte mer kostnadskrevende tiltak. Mens kommunen før kunne sende mye av regningen til staten for slike tiltak, vil det nå være kommunepolitikerne som må finne budsjettdekning for dette i det kommunale budsjettet.
Staten vil riktignok overføre ekstra midler til kommunene. Men ettersom midlene ikke øremerkes barneverntiltak som forsterkningsbehov i kommunale fosterhjem/institusjon eller statlige fosterhjem, har man ingen garanti for at kommunen har nok midler til de mest sårbare gruppene. Prioritering av utsatte barn vil skje i konkurranse med andre trengende målgrupper.
Så Trønderske politikere, våkne opp – vi trenger at dere er deres ansvar bevisst!
Barnevernet har i mange år vært et tabubelagt område for mange kommunepolitikere. Taushetsplikten i enkeltsaker har gjort det enkelt for mange politikere å si at de ikke kan involvere seg i det som skjer i barnevernet. Dermed har mange folkevalgte også satt seg på sidelinjen når det gjelder kunnskap om dette kompliserte feltet, som har en krevende mix av jus, fag, følelser og menneskeverd. For det er faktisk de folkevalgte som har det hele og fulle ansvaret når Oppvekstreformen altså inntrer med full kraft i 2022.
«Nær 1 av 100 barn i Norge bor i fosterhjem. 1 % av alle barn i Norge i alderen 0-17 år bor i fosterhjem. Av alle barn med barnevernstiltak i løpet av året, bor ett av fire barn i fosterhjem. De fleste er kommunale fosterhjem.» -kilde BufDir statistikk.
Barnevernsansatte står ofte i spagaten mellom det de faglig sett burde gjøre og vil gjøre, og det de kan gjøre innenfor de vedtatte rammene av budsjetter i kommunen. Dette går til syvende og sist utover de mest sårbare barna våre.
Vi som har blitt godkjente som fosterhjem, og valgte å ta dette viktige samfunnsoppdraget, vi merker dessverre altfor ofte at de tiltak som barn i fosterhjem så sårt trenger, ikke blir gitt – med bakgrunn i kommunens økonomi.
«Av alle barn som ved utgangen av 2019 var under offentlig omsorg, bodde 9 av 10 i fosterhjem» kilde BufDir statistikk.
Norge vil at de fleste barn skal vokse opp i en familie – få omsorg og ha trygghet og tilhørighet i en familie. Det har også en samfunnsøkonomisk side. Kostnaden for at et barn skal vokse opp på en institusjon er svimlende høy i forhold til oppvekst i en fosterfamilie. Det har også vært rådende politikk at institusjoner skal bygges ned og flere barn skal inn i vanlige kommunale fosterhjem.
De av barna under offentlig omsorg som har store helseutfordringer og atferdsforstyrrelser, blir ikke borte selv om vi legger ned institusjoner og begrenser bruk av statlige spesialiserte fosterhjem. Disse barna plasseres ofte inn i vanlige kommunale fosterhjem. Da må vi også som samfunn forstå at det ofte kreves mer av helt vanlige kommunale fosterhjem for å mestre sitt fosterhjemsoppdrag til barnets beste.
Et barn plassert i et vanlig kommunalt fosterhjem, trenger ofte tilgang til et sett av virkemidler og tiltak for å ha et fosterhjem og fosterforeldre som i lengden kan mestre fosterhjemsoppdraget. Våre 3400 medlemmer i Norsk Fosterhjemsforening melder om at dette er viktige tiltak: faste kontaktpersoner i barnevernet som har tilstrekkelig tid til god oppfølging, hjelp til samhandling og koordinering mellom skole/barnehage, helse og barnevernet, spesialisert veiledning og kompetanseløft ift barnets og familiens situasjon, avlastning, helt eller delvis frikjøp av fosterforelderen fra ordinært arbeid når barnet har behov for det, og forutsigbar avtale med kommunen slik at familien ikke blir pensjonstapere eller på annen måte taper økonomisk på å ta et samfunnsansvar som et fosterhjemsoppdrag er. Behovene til hva barn og unge trenger under oppveksten varierer. Slik er det også for barn og unge under offentlig omsorg, og det krever skreddersydde løsninger fra kommunen for å lykkes med sine fosterhjemsplasseringer.
I dag er det mange barn som flytter fra fosterhjem til fosterhjem, grunnet at fosterhjemmet ikke får den oppfølging som trengs. Fosterhjem opplever hyppig skifte av kontaktperson grunnet høy turnover i et ofte presset barnevern.
«Barnets beste» er ikke kun en formulering i lovtekstene, men det er en samfunnsverdi – en verdi vi som kommune må være villige til å prioritere og investere i.
Hva koster et ungt liv som dropper ut av videregående, og hva er verdien av et ungt liv som fullfører?
Hva koster et ungt liv som blir helt eller delvis arbeidsufør pga dårlig livskvalitet og psykisk uhelse, og hva er verdien for et ungt liv som mestrer livet og er arbeidsfør?
Hva koster det vårt samfunn dersom folkevalgtes prioriteringer i kommuneøkonomien skaper offentlig omsorgssvikt? Og hvilke verdier er det vi kaster bort?
Vi i Norsk Fosterhjemsforening Nord-Trøndelag ønsker å bidra til at alle våre kommuner lykkes med sine fosterhjemsplasseringer, til barnas beste. Da er vårt tydelige budskap til deg som folkevalgt politiker at du må heve kunnskapen din om barnevernet og fosterhjemsomsorgen, slik at du kan ta kloke og gode beslutninger ved neste budsjettforhandling når Oppvekstreformen gir deg et ekstra ansvar.
Vi hjelper deg gjerne med kunnskap om fosterhjemmenes indre liv og behov – vi har brukerkompetansen som du trenger. Ta kontakt med oss og si ja takk til vår møteforespørsel, bli en folkevalgt som setter barnevern og fosterhjemsområdet på den politiske agendaen i din kommune!
Hilsen Tone Kolås leder i Norsk Fosterhjemsforening Nord-Trøndelag