NAMDALSEID

                                                                                         Leserinnlegg fra Eldbjørg Lyngstad

For oss som vokste opp i grenda rundt Solhaug i 1950-60-åra var Strandaheia ofte målet for skiturene. En måtte slite litt for å komme dit. Først var det unnabakke fra Solhaug og ned mot elva, der vi gikk vi over dammen som fungerte som bru. Så var det en del myrer og skogstrekninger som måtte passeres. Opp Svartåsen var det ei bratt, smal lei som vi holdt etter. Når vi kom opp ved Svartåstjønna var vi i mer åpent terreng, men fortsatt var det ganske langt til toppen. Vi var oppi Strandaheia på både skoleskiturer, og på turer som vi ungene gjorde på egen hånd. Det hendte også at vi rente utover Kongsmyran.

Heimover gikk det fort å renne ned Strandaheia på godt føre, og også videre ned mot elva. Men jeg husker også hvor slitsom den siste biten fra elva og opp mot Solhaug kunne være etter en lang tur.
Det var slett ikke alltid at det var skareføre når vi dro til fjells. Vi var også på turer med klabbføre, og i laussnø så vi måtte veksle på å gå først og lage spor. Og det var selvsagt ingen oppkjørte løyper. Hvis det hadde foregått hogging eller tømmerkjøring, kunne det gå an å bruke spora etter det, men de var gjerne både ruglete og hullete.

Antrekket på skiturer var genser, anorakk, strekkbukse og beksømsko Vi gikk på treski, og bindingene, som hadde en wire bak hælen, ble kalt kandaharbindinger. Som ryggsekk brukte vel de fleste av oss skoleranselen, og i den hadde vi matpakke, termos, gjerne en appelsin, ekstra votter og en box Swix.

Far (Sturla Opdahl) skrev en stil om en skoleskitur til Strandaheia på 1920-tallet. Han forteller at de starta klokka 8 fra Solhaug, og det var 19 elever som var med på turen. Læreren rente sist. De hadde fått beskjed om å ta med godt med niste og kaffekopp, for læreren skulle koke kaffe til alle elevene. Læreren hadde med en appelsin til hver elev, og noen drops. Appelsin var antakelig ikke så ofte å få på den tida, men derimot ser det ut til at det var vanlig at unger drakk kaffe. Oppe i Strandaheia hoppet de på ski over ei snøfonn, og rente i bakkene. Da de kom til Solhaug igjen, var de inne på skolen og sang en sang før de dro heim. Og dagen etter regna det ….

Far gjorde noen notater i en «7de sans» om en påsketur 27. mars 1932, da han var litt over 17 år gammel. Turen gikk over Storsnøheia til Furudal seter, om Holvasslia, Rundhaugsetran og ned til Fergvatna. Fra Fergvatna om Fergsdalen og heim om Asplia (Asplia er bak Strandaheia). De hadde koka kaffe i Furudal og på Fergvatna. Godt skiføre, og ein morosam tur, skreiv han. Synd at han ikke nevnte hvem han var i lag med. Som ung var far ofte på turer i dette området, både sommer og vinter, og var godt kjent.

Navnet har vel Strandaheia fått fordi den er heia oppafor Eldstranda nede ved Ferga. Der lå det en husmannsplass hvor det bodde folk fram til i 1880-åra.