MALM/SPROVA

Da Malm fikk en av fire prøveskoler for den nye ungdomsskolen etter krigen, åpnet det en ny utdanningsvei ikke bare for gruvebyens egen ungdom, men også for nabokommunene Namdalseid og Verran.

Bare Beitstad kjente ikke sin besøkelsestid, med noen få unntak:
– Jeg var så heldig at jeg var en av tre i min aldersklasse i daværende Beitstad kommune som fikk lov til å begynne på ungdomsskolen i Malm i 1961, hvor øverste kursplan ennå ga realskoleeksamen. I første engelsktime fikk vi gjenfortelling. Håpløst for meg som hadde svært begrensede engelskkunnskaper etter kun ett år med undervisning i engelsk ved framhaldsskolen. Beitstad-skolene hadde den gang ikke innført engelsk i barneskolen. Så hele det første året på Malm linjedelte ungdomsskole hadde jeg et svare strev med å komme etter. Det gikk likevel bra med gode lærerkrefters hjelp – Ivar Moksnes og Arne Rennemo, bare for å nevne to som var ekstra viktige for meg. Malm var en foregangsskole som i videste forstand bokstavelig løftet oss. I alle fall følte jeg det slik, uttalte han i et portrettintervju med Lokalavisa Verran/Namdalseid i 2009. Det er en beskrivelse han står fast på i dag, sier han til fjordtilfjord.no.

Malm brøytet vei
Det var Malm som brøytet vei for en ny grunnskole for en ny tid i denne delen av Inntrøndelag. Gamle Verran fanget opp hva som var i ferd med å skje, Namdalseid likeså, og hengte seg på. De skaffet seg adgang til Malm linjedelte ungdomsskole med daglige skolebusser. Men ikke Beitstad, som hang etter, også fordi kommunen sognet til Steinkjer. Som ikke har vært en sinke i skoleutvikling, men Malm ble avantgarden som en av fire norske kommuner som skulle forme ut morgendagens ungdomsskole.

Denne statusen gjorde at Malm tiltrakk seg lærerkrefter fra hele landet, som bidro til å bygge opp et særdeles godt læremiljø midt på 1900-tallet. Som igjen etablerte den nye skole- og utdanningsveien for de unge fra Verran og Namdalseid i tillegg til Malms egen oppvoksende slekt, samt altså noen få fra Beitstad. Derfor betrakter gutten fra Gladsø seg som heldig fordi han var en av noen få som slapp til i Malm fra Beitstad.

Ble finanskjendis
Det åpnet for en eventyrlig karriere: Torbjørn fikk prestehanda på hodet og skulle tre inn i de voksnes verden. En av konfirmasjonsgavene var et flerbinds leksikon. Som det var en fryd å bla i. Han festet seg ved et bilde av den nye Handelshøyskolen i Bergen. – Fantastisk flott, syntes jeg, og fikk det straks for meg: Dit ville jeg! – fortalte han i portrettintervjuet i Lokalavisa Verran/Namdalseid for 11 år siden.

Og dit kom han. Torbjørn ble i neste omgang en finanskjendis, som daglig leder og partner i Saga Corporate Finance AS.
Utdanningen ble bra, ut fra Malm linjedelte ungdomsskole og handelsgym i Trondheim: Siviløkonom NHH (1971); M. Sc. Finance, Investment and Banking University of Wisconsin (1978); Fondsmeglereksamen (1982).
I dag – 73 år gammel – er han fast bosatt i Horten, men jobber fullt som partner i Saga Corporate Finance AS på Tjuvholmen i Oslo.

Også opprinnelig fra Sprova
Den som skrev dette portrettintervjuet, var Odd Henrik Vanebo, som fikk en lang journalistisk karriere – med utgangspunkt i Malm og den nye ungdomsskolen.

– Jeg oppfatter meg som malmbygg, selv om skjebnen førte meg rundt omkring i kongeriket for endelig landing i Solør. Men i sannhetens navn: Jeg er også opprinnelige fra Sprova, i likhet med min gode venn Torbjørn. Født på Plassen under ‘Vånnåbu’ i det nest siste krigsåret. Min far, Johannes, hadde funnet sin tilkommende i ‘Skolstu’ i Malm, Oddrun Wåde. Han var nest eldst av fire brødre på ‘Vånnåbu’. Odelsregelen gjaldt, eldstebror Inge overtok som bonde på hovedbølet. Selv fikk min far kjøpt et lite areal for et nybrottsbruk, basert på to husmannsplasser, som ble ‘Plassen’ da de giftet seg og satte bo i 1939. De bygde først våningshus uten innlagt vann og elektrisitet, så et lite fjøs. Innmarka var på under ti mål. Arealet ble smått om senn utvidet, med håndmakt og stubbebryter.

Leilighetsarbeid, først og fremst med lasting av sligbåtene som anløp Fosdalskaia i Malm, ga viktige ekstraskillinger til husholdningen. I 1947 ga han opp nybrottsbruket da han ble kjent med at det var ledige jobber i gruva i Malm. Hele familien flyttet til Malm. Det sikret framtida for oss fire barn som var kommet med fire års mellomrom fra 1940.

Fire søsken på rekke og rad
– Eldstebror Torstein var på et av de første kullene på den nye ungdomsskolen, hvor den ene linjen førte fram til realskoleeksamen. Ferden gikk videre til Steinkjer offentlige landsgymnas, og derfra til NTH. Han ble forskningsdirektør og senere leder av store internasjonale bistandsprosjekter. Jeg fulgte fire år etter, uten å toppe utdanningen på universitet/høyskole, men utdannet meg til journalist den praktiske veien. Yngstebror Jan Ole dernest. Han valgte en karriere i høyere utdanning og endte som professor. Søster Anita og jeg nøyde oss med examen artium, som slett ikke var magert på 1960-tallet. Vi har begge klart oss rimelig bra i livet.

– På ungdomsskolen ble vi kjent med ungdom fra nabokommunene, bekjentskap som har holdt seg opp til alders år. Allerede i førsteklassen ble Mikals sønn Sturla og jeg venner, og vi har siden vært det.

– Nøkkelpersonene i å få Malm som pilot for ungdomsskolen, tok ansvar ikke bare på makronivå:
De ledende skolepolitikerne var Erling Høyhilder, som var skoleinspektør (tilsvarende skolesjef i dag). Han troppet personlig opp hos foreldrene og anbefalte at Torstein fikk lov til å fortsette på gymnaset. Det ble ganske riktig oppfattet som en marsjordre. Det hadde sine konsekvenser: Å dekke kostnadene ved å ha en sønn på hybel på Steinkjer i tre år, tæret hardt på husholdningsbudsjettet. Og når den ene hadde fått, måtte naturligvis også de neste tre år få det samme – finansiert av en moderat gruvearbeiderlønn. Foreldrene forsaket for egen del alt som kunne forsakes til fordel for avkommets framtid.

– Jeg opplevde at en av de øvrige, viktigste skolepolitikerne i tillegg til Erling Høyholder og ordfører Olav Stavrum – Anders Brenden – var den som hjalp meg i gang som journalist i 1966. Han satt i A-pressens regionstyre i Trøndelag, og det var en vikarjobb ledig i Arbeidets Rett på Røros. Jeg gikk til ham, og noen dager senere var jobben min!

De to som fylte Malm ungdomsskole – utpekt som en av fire forsøksskoler i hele landet – med nytt med faglig innhold og en ny struktur, var lektor Trygve Darre Tilseth i forbilledlig samarbeid med Mikal Høyem.

Knoll og Tott
– Vi minnes alle ungdomsskoletiden med stor glede. Sturla og jeg var og forble Knoll og Tott, nokså viltre spesielt sammen, når sant skal sies. Men vi hadde et godt forhold til lærerne våre, ikke minst til klasseforstander Arne Rennemo, som også var den fødte pedagog. Vi hadde til alt overmål Sturlas far, Mikal Høyem, i flere fag. Hans historieundervisning var underholdning i høyeste potens. Skuespilleren i ham kom til sin rett. Det hendte at Knoll og Tott likevel laget uro. Jeg husker at vi ved én anledning ble tatt godt og grundig, og følte oss der og da som hunder som fikk pryl. For Mikal var en lærer ikke bare med naturlig autoritet, men også med ordet i sin makt. Ydmykelsen var total – fullt fortjent. Om kvelden var jeg på besøk hos Høyems på Øra, og vi møtte naturligvis husets herre. Som var et eneste stort smil: «Jeg fikk tatt dere skikkelig i dag!»
En leksjon i god pedagogikk. En disiplinær forføyning der og da hadde ikke noe personlig islett, forteller Odd Henrik Vanebo.